hits

30.06.2018

Nr flelsene blir dobbelt s mye.

Nr jeg startet denne bloggen, s lovet jeg meg selv og vre 100% rlig. Men hvordan skal jeg egentlig klare det, nr jeg er s redd for hva andre mener om meg? Og har jeg egentlig grunn for vre det?

Helt fra jeg var ungdom har jeg gjemt meg bak andre, vrt redd for blikkontakt og hvisking i gangene, hver gang noen lo, trodde jeg alltid det var meg. Jeg ble s redd for gjre feil, s n blir alt jeg gjr feil.

I begynnelsen av Mai, hadde jeg en kjempe knekk og hele verden raste sammen og ingenting ga mening, og etter et avslag fra DPS og flere samtaler med fastlegen min, har vi bestemt at det skal henvises p nytt. 

For meg er det sinnsykt vanskelig, fordi jeg alltid har vrt sterk, jeg har aldri latt noen trkke p meg, jeg har alltid sttt gjennom alt som har vrt vanskelig, det har jeg gjort med et smil, selv om en liten bit av meg ble borte hver enste gang jeg mtte et nederlag. Som nevnt tidligere har jeg vrt utsatt for veldig grov mobbing og totalsvikt fra skolen i tidlig alder. Og uansett hva noen mtte si, s er det sr som aldri gror 100%. Jeg kan ignorere det s lenge jeg vil, men det kommer alltid tilbake i en eller annen form.

I mange tilfeller blir barn mobbet for utseende eller ferdigheter, og ofte er dette noe man velger endre eller gjre noe med. Men hva hvis det du blir mobbet for ikke kan forandres, ikke opereres bort eller sminkes vekk. Da m man lre  leve med det, og takle bli minnet p det hver eneste dag gjennom hele livet. Og hva om det ogs hindrer deg i hverdagen, hindrer deg i utdannelse eller i jobb. Da fles livet ofte meningslst. Det gjr ekstra vondt, fordi du vet at det er deg og det er sannheten.

Jeg sliter mye med depresjon og depresive tanker om alt jeg ikke kan og alt jeg ikke er. Og n for frste gang p mange r, merker jeg hvor sliten jeg er og hvor vondt jeg egentlig har det med meg selv.

Og dette i seg selv er et enormt nederlag for meg, men det som gjr det kanskje enda mer vanskelig er at jeg er s redd, redd for bli avvist og bli fortalt at det jeg tenker og fler er bagateller. Jeg er s redd for vre til bry for andre. Og nettopp dette er grunnen for at jeg ikke har skt hjelp tidlige, fordi jeg ville ikke klart enda en avvisning og beskjed om og rett  slett ta meg sammen.

P hver enste samtaletime vil jeg grte, men jeg biter tennene sammen, fordi dette burde jeg takle. 

Men jeg har begynt innse, at det er faktisk greit grte av til, og det er greit si at man er sliten.

Jeg har egentlig aldri snakket s hyt om mine innerste flelser, fordi det gjr s vondt, jeg har alltid vrt god til lytte og fortelle andre hva de burde gjre. Men jeg har aldri klart gjre det for meg selv.

Egentlig s har jeg det bra, jeg har en snill og god kjreste som gjr s godt han kan for forst hvordan min verden er, jeg har en god familie rundt meg som alltid sttter meg, men likevel fler jeg en sorg. det er det mange som ikke forstr.

I min verden s er motgangen dobbelt s tff, sorgen dobbelt s trist og gleden dobbelt s stor. Og jeg venter p at livet kan starte.

 

-Holder ut-

30.06.2018

I dag grt jeg for frste gang p et mte, og det fltes som et nederlag.

Hvordan skal jeg egentlig starte dette innlegget? For vre rlig s har jeg grublet s lenge p hva jeg egentlig skal skrive i denne bloggen. Skal jeg engasjere meg politisk, eller skal jeg blogge om mote, mat eller hva som helst?

For er det en ting, jeg er s forbanna lei, s er det sprsmlet om hva som engasjerer meg, om hva jeg liker og ikke liker, hva vil jeg gjre med livet mitt...
For sannheten er at, helt serist, s har jeg ikke den fjerneste anelse om hva det skal bli til med meg.

I desember ble jeg ferdig som lrling, men det er dessverre ikke snn at jobbene akkurat str i k, det er ikke akkurat snn at jeg har s fryktelig mye velge mellom heller. Derfor har NAV (helt fantastisk system- kremt) bestemt at jeg skal begynne i yrkesveiledning! Og det har egentlig gtt veldig fint! 
Jeg har hatt en praksisplass som jeg fikk ha i ca 5 uker, lrte mye og ble kjent, men poff, s var de 5 ukene over, jeg var tilbake til gjre hva? Ingenting.

S jeg har sttt uten jobb siden jul, og det har egentlig vrt litt godt, kunne bare slenge rundt og ikke tenke p at jeg m st opp tidlig, eller at jeg m forholde meg til andre mennesker.
Men n har det begynt snre seg litt sammen, fordi dette yrkesveiledningskurset har en tidsbestemt ramme.

I dag grt jeg for frste gang p et mte, foran et ukjent menneske, det gjorde vondt men samtidig gtt, fordi jeg har holdt grten inne s lenge.

Akkurat nr det kommer til dette med arbeid, s er det utrolig vondt og vanskelig, fordi jeg fler meg presset. Jeg m ut i jobb, men per i dag, s finnes det ikke en egnet jobb for meg. Jeg har gtt s mange runder med meg selv og veilederen p dette kurset, og i dag brast det for meg.
For saken er at jeg har aldri ftt velge fritt, hvilken retning livet mitt skal g.

Av mange grunner, som jeg ikke orker bruke tid p i dette innlegget, er det snn at utvalget av utdannelse og jobber er vesentlig lite, og de siste ukene har det kun handlet om "hva kan jeg jobbe med, hvis jeg ikke kan jobbe innenfor utdannelsen min".

Selvsagt kunne jeg vrt vrang sagt at, om jeg ikke fr jobb innenfor akkurat det yrket, s driter jeg i hele opplegget, men jeg har virkelig prvd, og det ender alltid med at jeg fler meg ubrukelig og dum, fordi jeg ikke kan noen ting! Og da mener jeg ikke intellektuellt, jeg mener praktisk og fysisk sett.
Det er mange grunner for at jeg ikke bare kan ta den frste jobben som utlyses, og det begynner jeg virkelig kjenne p. 

Jeg er utrolig sliten og lei av g disse rundene om igjen og om igjen, fordi det fles som jeg kun stanger hode i veggen, og litt hardere for hver gang.

Jeg skjnner godt at samfunnet og NAV nsker meg i jobb! men ofte leser man om unge som blir psykisk syke p grunn av presset fra spesielt NAV, selv om jeg egentlig har hatt en god opplevelse med NAV, s kan jeg forst det s utrolig godt! Jeg har selv opplevd hvordan dette fles p kroppen bde psykisk og fysisk. Det krever mye av et menneske trkke seg gjennom det store NAV nettverket og klare det st gjennom det hele veien og komme hel ut igjen. Jeg har alltid vrt s innstilt p at, jobbe det er noe jeg skal og vil. Men n har jeg begynt tvile p om jeg noen gang vil klare det.

Systemet fungerer ikke for alle og det er kun en sannhet. Jeg aner ikke hvordan det skal g videre, men akkurat n har jeg s lyst til bare gi opp, sette meg ned si "jeg klarer ikke". Og akkurat det er det strste nederlaget i livet mitt.

Hold ut.

Nr det der skjer

Store deler av tiden jeg møter andre mennesker er jeg i godt humør,  til syne latende godt humør i hvert fall.
Det er så jævlig vanskelig når  alt som gjør vondt sitter på innsiden og er usynlig for folk flest. Når folk flest alltid skal ha en forbanna mening om hva DU føler og hvordan DU har det! Bare fordi jeg smiler akkurat nå,  så betyr det ikke at jeg er på et lykkelig sted i livet,  det betyr bare at akkurat nå har jeg ikke like vondt.

Jeg tror ikke jeg vet hva pur lykke er, for jeg vet ikke om jeg har opplevd det. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt eller sagt at "nå orker jeg ikke mer". Å bare fordi jeg ikke har gjort noe med det,  så betyr ikke det at jeg ikke mener det, der og da.

Angst og deperesjon er blitt veldig vanlig blandt unge i dag,  men å ikke ta det på alvor er den største feilen vi alle gjør! Når jeg forteller deg at nå klarer jeg ikke mer, ville du trodd meg? "Kanskje" tenker du,  det kommer vel ann på? Kommer ann på hva egentlig? Om jeg stod med kjøkkenkniven mot armen eller ikke? Er det så langt et menneske må gå for å bli trodd?
Jeg vet hvor vanskelig det er å leve med mennesker som sliter og som ikke har det bra med seg selv,  men aldri slutt å lytt eller tro,  en dag slutter de å fortelle deg om smaerten,  men da er det kanskje for sent.

For meg er kanten veldig lav og veldig lett å snuble over,  å selv om jeg jobber bein hardt for å ha det bra med meg selv,  så er veien fremdeles veldig lang å gå.

I helga fikk jeg meg en solid knekk,  å akkurat da så jeg livet mitt i reprise,  alt det vonde og vanskelige,  alle nederlagene og alle de gangene jeg ikke kunne forsvare meg,  alt jeg noen sinne hadde gjort feil,  kom som en storm rett i ansiktet mitt,  og akkurat da følte jeg meg så liten og verdiløs som det overhode er mulig å føle. Jeg gråt og jeg var desperat,  men følte at ingen ville tro meg,  jeg var hjelpesløs i min egen kropp og fastlåst i vonde minner uten sjangse til å slippe løs.

Etter hvert kjenner jeg at panikken kommer krypende og jeg blir panisk og utagerende,  jeg går rundt meg selv og føler meg urasjonell,  prøver å roe ned,  men til mer jeg prøver til verre blir det.

Tilslutt kommer tomheten å lukker seg om meg,  jeg mister litt grepet om virkeligheten og all lyd duser bort på en måte,  det eneste jeg tenker er at nå må det bli slutt,  ikke mer smerte og sorg.

Men igjen blir jeg brutalt revet tilbake inn i virkeligheten,  smerten er tilbake,  sammen med et brennende ønske om å ta vekk det som gjør så vondt,  tårene lar seg ikke stoppe selv ikke inn i natta.

Neste dag er alt som vanlig,  bortsett fra at jeg har mistet enda en liten bit av meg selv. Å jeg vet at nå må jeg begynne på nytt... Igjen.

Hvis jeg visste hvordan jeg skal håndtere dette,  hadde jeg gjort det for lengst,  det hjelper ikke å fortelle meg at jeg MÅ være positiv å tenke fremover. For først må jeg glemme fortiden.

To uker

Hei!
N er det to uker til vi flytter igjen, selv om pakkingen er dds slitsom, s gjr det meg liksom litt glad ogs, jeg gleder meg virkelig til f litt mer plass rundt meg, til pynte og f nye mbler <3

Gleder meg til at lille ungen min Lucky kan f en kjempe stor hage lpe i <3 og ikke minst gleder jeg meg til f litt bedre internett!!

Jeg hper jeg husker p ta bilder i flyttekaoset, s jeg kan legge dem ut her til dere <3

Hper alle har en ddsfin dag! sola skinner og psken er rett rundt hjrnet!

Angst i anmarsj

Hva gjr du nr angsten melder seg? Nr alt inni deg blir mrkt og vondt, nr det eneste du ser er hplshet og smerte?

Men ikke minst, hva gjr de rundt deg?

Jeg er ofte redd for snakke om angsten min, jeg er mest redd for ikke bli trodd, for at alle skal tro at jeg er gal.  derfor gr jeg ofte med ting alene, ofte brer jeg smerten uten at noen vet det, fordi jeg ikke tr fortelle om den. Men nr jeg ikke lenger klarer holde det inni meg, hva skjer da?...

Det aller verste jeg opplever er nr noen sier til meg, at jeg har det bra, at jeg ikke har noe klage over, for hva vet egentlig noen om det?.. Ofte klarer jeg ikke sette ord p hva som er galt eller hva som gjr vondt, for egentlig er det bare en flelse, og flelser kan vre s mye.

I det siste har jeg fulgt med p det nye tv-programmet til Sophie Elise . Hun har en egen evne til sette ord p de flelsene hun har, jeg kan s lett kjenne meg igjen i alt hun sier om angsten og depresjoner. Ofte fles det som andre mener at det er s lett. Det er s lett bare vre glad, sier de. Men nei, det er ikke lett.

Jeg er nesten alltid glad, jeg smiler alltid nr jeg mter noen, men det er alltid bare et "halvt" smil p en mte, akkurat som om jeg eller kroppen min da, ikke klarer utlevere mer glede. Jeg klarer ikke glede meg over f komplimenter eller gaver, selvsagt blir jeg rrt og glad, men jeg klarer ikke vise det, tror de at jeg er utakknemmlig da?. 

Ofte blir jeg spurt om jeg er trist eller sint, hver eneste gang m jeg sette smilet p si "Neidaaa, jeg har det s bra". sannheten er jo at, det har jeg jo, jeg er ikke trist eller lei, jeg er bare mindre lykkelig.

Ofte leser jeg om andre som har det snn som meg, men ofte virker det som om alle andre er s mye bedre p sette ord p det de fler, min forklaring er at jeg ikke har noen forklaring.

Ofte blir jeg trist og sint, ikke fordi jeg er utlmodig og har den skalte korte lunta alle snakker om, men fordi det blir for mye flelser. Det skal s lite til fr trene triller frem og jeg bryter sammen, det skumleste er at jeg aldri vet nr det skjer.

 

Ta en dag av gangen, grt nr du vil, smil nr du kan.

 

Nr han savner meg ogs

Ofte nr jeg er borte savner jeg Andreas veldig mye, det blir veldig tomt og stille bde rundt og i meg nr jeg er borte fra han.

Vi bor jo veldig tett p hverandre, vi er sammen hver eneste dag, men likevel rekker jeg savne han nr vi ikke er sammen. Merkelig.

Selv om han nok koser seg alene, med gaming og nettet helt for seg selv, s vet jeg at han savner meg ogs, hverfall litt 😅

Det er en utrolig god flelse vite at noen er hjemme venter p meg ❤

Fra hybel til slott, eller?..

Hei!
Da kan jeg endelig slippe nyheten også her på bloggen! 😊

Vi flytter!..  Igjen.

For en drøy måned siden eller er det mer? Ringte en av huseierene vi var på visning hos i sommer, og lurte rett og slett på om vi ville ha huset.
Nesten et halvt år etter visningen fikk vi endelig giga huset vi har ønsket oss. ❤ Med hele 245 m2 og stor stor hage!

Så jeg og min lille familie (Andreas og Lucky) flytter fra vår lille leilighet i tomannsbolig til en kjempe stor enebolig å vi gleder oss.

Vi har kjøpt inn mye nytt, men trenger fremdeles mye.

Om ca 3 uker blogger jeg fra nytt hus ❤

Vi sover ikke tett

N er det snart et r siden jeg og Andreas sluttet sove alene. Men n de siste mnedene har vi ogs sluttet sove tett.

Dritten i midten

Det er nemlig en annen som har tatt plass og vil ligge tett.

Verdens beste venn

Min aller beste venn i hele verden vil holde meg varm og vi deler alltid dyne ❤ verdens beste Lucky ❤

Nr du ikke kan fle

Hvem bestemmer hva du skal fle?

Jeg har akkurat opplevd f en kommentar som hentydet at jeg ikke fikk lov til bli lei meg, det ble sagt "Hadde situasjonen vrt en annen, hadde du ftt lov bli deg". Alts, jeg hadde ftt lov? Situasjonen var ikke "ille nok" for at jeg skulle kunne kjenne sorg? Hvordan skal jeg tolke dette? Situasjonen handlet om meg og hvilke flelser som raste gjennom kroppen min. 

For meg var situasjonen ille og det gjorde meg vondt. Hvorfor skal noen komme fortelle meg at disse flelsene kan jeg ikke ha. Who asked me what I felt at that moment? ingen gjorde det.

Alle opplever vi situasjoner p forskjellig mte, men man m vre totalt uten empati, for kunne fortelle andre nr de ikke fr lov til fle.

Akkurat n lever jeg i min egen lille boble, jeg prver stenge ute alle flelser, for hvis jeg ikke kan bestemme selv hva jeg skal fle, ser jeg ikke vitsen. Jeg vil nok komme sterkere tilbake, men akkurat n vil jeg slutte kjempe, hvert fall hvis jeg m kjempe alene.

selv om jeg her ikke sier noe om hva slags situasjon det dreier seg om, s er det et veldig srt og vondt tema, noe som gjr meg redd og trist, jeg er konstant redd for bli sret, det har ikke akkurat blitt bedre, egentlig burde jeg isolere meg fra alt og alle, for da vil ingen kunne sre meg eller skuffe meg. Akkurat skuffelser er noe jeg har hatt veldig vanskelig for hndtere i det siste.

Men man kommer ikke gjennom livet uten mte motgang, sorg og skuffelser-

08.03.2018

Den dagen hvor alt er negativt og kjipt, har vi ikke alle hatt denne dagen?

Jeg har en tid flt meg veldig ensom og veldig liten, det blir liksom meg mot hele verden, den flelsen sitter jeg med n. Jeg har mistet s mange, delagt s mange relasjoner, men jeg har ogs mistet meg selv i alt dette. Jeg kjenner ingen motivasjon. Jeg fler meg som tidenes drligste venn og som verdens verste kjreste.

Jeg har opplevd noe som fr meg til tenke gjennom forholde mitt, det fikk meg til kjenne at jeg ikke er nok, at lille meg ikke holder. den flelsen tror jeg at jeg ikke er alene om ha flt av og til. 

Jeg har ogs kommet opp i en utrolig vanskelig og flelsesmessig situasjon, med en av mine nrmeste venninner. Jeg vil s gjerne forst og sttte, men jeg makter ikke nr det stadigvekk slr negativt tilbake p meg. 

S er det denne lange konflikten med systemet, den ser jeg ingen ende p.

Aller mest vil jeg bare gi opp, stenge meg inne og slutte kjempe, kampen er tffere nr du str alene.

Tilgivelsen blir aldri for gammel

God fredagskveld til alle! <3

N har jeg lyst til fortelle om noe jeg opplevde i Oktober, kanskje ikke en veldig spennende ting, men kanskje til ettertanke for noen der ute.

Jeg og Andreas var p fest, en liten intimfest med f deltagere, det var veldig veldig koselig <3
Han som arrangerte festen har en liten lve som han har gjort om til "festbule", med lyd, lys og egen bar, veldig stilig, minuset er at, for g p do, m man alts g ut og inn i hovedhuset, greit nok egentlig, men som dere vet, s gr alkoholen rett gjennom vrt fall hos meg, haha. 

S det var alts nr jeg var p do, at det skjedde, nr jeg var ferdig hrer jeg at noen kommer inn, for s ta i hndtaket, eh eh,, opptatt tenkte jeg med et lite smil (litt flsete var man jo blitt utp kvelden). Men jeg lser opp holder dra for nestemann. Men hun som stod der skulle ikke p do, hun spurte om hun kunne f to minutter med meg prate p.

Hun forteller meg at hun har s drlig samvittighet for mten hun oppfrte seg mot meg p, nr vi gikk p barneskolen, at hun s gjerne ville si unnskyld og forklare seg.

Dette er alts frste gang noen noen gang har kommet til meg bedt meg om unnskyldning, jeg ble veldig satt ut p en mte, visste ikke helt hva jeg skulle si, for hvordan takler man egentlig snne ting? 

Hun fortalte meg at grunnen til at hun var med p mobbe meg, var fordi hun ble ofte mobbet selv, og hun ville liksom vre en av de "kule" i klassen sin og da gikk det utover meg dessverre.

Jeg ble samtidig veldig glad, for at hun hadde mot nok til be meg om unnskyldning, og det skal sies at hun er ei veldig veldig trivelig og st jente, s vi fikk det artig resten av kvelden ogs.

Dette ville jeg fortelle fordi, det er kanskje noen andre der ute som sitter med drlig samvittighet ovenfor noen, dere skal vite at det er ikke farlig og be om unnskyldning, uansett hvor mange r det er gtt <3

Nr deres ord blir min identitet

Dette innlegget har jeg tenkt p lenge, men jeg har ikke helt funnet energien til det, jeg vet ikke om jeg har den energien som dette innlegget krever av meg, men jeg skal gi et forsk, for dette innlegget handler om noe som for meg stikker veldig dypt.

Jeg har lest og hrt s mye om angst og depresjon de siste dagene, nei de siste ukene faktisk, det florerer i media, daglige blogginnlegg og facebookoppdateringer som handler om redsel og drlig selvbilder, mobbing og ettervirkningene. 
Jeg hrte en si noe snt som "Nr deres ord, blir min identitet". og akkurat dette satte seg s godt i meg, for dette var noe jeg kjente igjen, det var en s god beskrivelse av hvordan min oppvekst har formet meg og gjort meg til meg!

Det jeg mener er at mine opplevelser p bde godt og vondt har pvirket hvordan jeg skal bli, alts pvirket min identitet.

Hvorfor hadde jeg drlig selvtillit? Hvorfor skulle ikke jeg vre bra nok?
JO, fordi jeg gang p gang har hrt fra andre at jeg IKKE er bra nok, ikke pen nok, ikke snill nok, ikke flink nok, ikke smart nok. 
Og akkurat de kommentarene ble min hverdag i veldig mange r, tilslutt tror man at det er snn det er, tilslutt tror man p alle kommentarene man fr hre om seg selv. I mange r trodde jeg at ingen likte meg, at folk ble redd for meg, jeg flte meg rett og slett smittsom ovenfor andre mennesker.

Jeg begynte distansere meg, stenge meg inne, unng blikkontakt og konfrontasjoner, til og med i min egen vennekrets var jeg alltid redd for at de snakket stygt om meg nr jeg ikke var der, alltid redd for at de skulle droppe meg, og etterhvert gjorde de vel kanskje det ogs, det fordi jeg gikk bare mer og mer inn i meg selv, ville ikke pne meg og slippe folk inn p meg. Jeg hadde ikke tillit til noen. Jeg gikk inn i en egen boble og flte meg p utsiden av verden hele tiden, jeg var med, men jeg var ikke med. Dette er vel ettervirkningene som har preget livet mitt i alle r, jeg er alltid redd for mte nye mennesker, som regel gr det alltid bra til slutt.

Jeg har ftt kommentarer p at jeg virker overlegen og hoven mot nye folk og det stemmer kanskje, det er vel en type forsvarsmekanisme, at jeg ikke er spesielt pen fordi jeg klarer ikke slippe folk tett p meg, jeg m ha alt litt p avstand en periode fr jeg fr tillit nok for bli kjent.

Det siste ret har jeg gtt gjennom en ganske stor psykisk endring, for n har jeg litt av den selvtiliten jeg burde hatt for mange r siden. Etter at jeg gikk inn i forholdet med Andreas har ganske mye forandret seg, for jeg har mttet presse meg selv til treffe nye mennesker og oppleve nye steder. Selv om det har vrt tungt for meg, er det likevel verdt det, fordi jeg har det s mye bedre med meg selv. Jeg tok faktisk toget helt alene for  beske familien til Andreas i jula.

Livets kamp

Er det lov si at man er sliten? Er det virkelig lov la seg selv forfalle?
 
Vel, ikke vet jeg, men det jeg vet med 100% sikkerhet er at jeg er en snn rebell at jeg gjr det uansett... jeg er skjelden den som klager, om jeg skulle komme til gjre det, s gjr jeg det som oftest i stillhet. Men jeg blir jo litt inspirert av andre mennesker som klager hyt og tydelig p livets harde kr og samfunnets urettferdigheter. Jeg blir litt snn inspirert til skrive litt om hva jeg tenker eller hva jeg aldri klager hyt om! For jeg har en god god del klage for, men som jeg som dere vet, er det jo ikke store i hjelpen i bare trykke ut alt man er missfornyd med, det som hjelper der i mot er ta grep om situasjonen, men som man ogs vet gjr jo politikken, regjeringen og samfunnet det ekstremt vanskelig for den enkelte.

La oss starte med begynnelsen. Da jeg en dag tidlig i November ble fdt, var det nok en gledens dag, akkurat som de fleste andre fdsler, men man kan vel si at den lille tulla hadde nok by p. Mine foreldre fikk tidlig vite at jeg led av alvorlig synsnedsettelse,men hva i alle dager innebrer det? De fikk ogs vite at jeg med "god sikkerhet" kom til bli helt blind, alts totalt uten syn. Ja tenk dere f en slik beskjed, nr man fr sitt frste barn? Joda, det finnes verre ting, men dette handler ikke om hva det kunne vrt, men hva realiteten er.

Noen ganger, eller oftere n tenker jeg at det ville kanskje vrt lettere om jeg var totalt blind? Ikke at jeg nsker det! Men gjennom 10 r i grunnskolen med stadig utprving "hva kan jeg, hva ser jeg, hva kan jeg ikke, hva ser jeg ikke", blir man "litt" lei. det bare fortsetter. Hvor mye kan hun klare med det synet hun har, hvor mye syn har hun? Gjennom 4 nye r p vidergende gjentok prosedyren seg. Det ble 50% skolrlp, fordi det var det jeg klarte med synet mitt.

S da skolen endelig var over mtte vi overbevise en arbeidsplass om ta meg inn som lrling, dette gikk egentlig greit,  men igjen dette sprsmlet bde rettet direkte til meg og over hodet mitt, "men hva med synet da, hvor mye kan hun?" Jada, lite syn hsr utfordringer, vi hsr skjnt det n! 

Jeg prver glemme at det finnes ting jeg aldri fr se, jeg prver leve livet mitt med hverdagsutfordringer s godt jeg kan. Bare det g p butikken er vanskelig nok, nr prislappen er i miniatyr format, da fr jeg bare ta det jeg tror er billig, eller satse p at det ikke er for dyrt? Ut bestille mat, prvd det alene hvis menyen er uleselig? Man vil jo gjerne vite hva de serverer? Nok av utfordringer i hverdagen alts.

Jeg trenger ikke at hele verden skal minne meg p alle utfordringer og ulemper jeg har, for det vet jeg veldig godt selv. 

N er jeg i NAV's "klr", jeg har mttet kjempe for det jeg har rett p! Alle mener jeg ser for lite og har for store utfordringer. Men nav mener at 5% syn ikke er alvorlig nok?!! Er det dette man kaller falle mellom barken og veden?

Nr jeg var ungdom ble jeg deprimert, liten og redd, etter mange rs nedrykkelse og mobbing helt fra veldig tidlig alder klarte jeg ikke godta meg selv eller situasjonen min. Fordi jeg alltid ble minnet om at jeg ikke kunne eller klarte alt slik andre kunne og klarte. I barneskolen ble jeg stigmatisert fordi jeg ble s synliggjort av mine lrere. Jeg hadde egen spesialpult med masse pcutstyr, noe som skulle hjelpe meg i timene, men som i stede ble en fysisk og psykisk vegg mellom meg og resten av klassen. Assistent hadde jeg , som gjorde at jeg ikke fikk vre like mye "barn", sende lapper i timen har vi alle gjort?  Men for meg som hadde en assistent over skulderen hver eneste dag? Jeg ble p en mte en outsider fordi jeg ikke fikk ta del i Lappesending! Dette var min erfaring de 7 frste rene av skolen. Jeg byttet til slutt skole, fordi bde jeg og mine foreldre mistet tilliten til skolen, og fordi mobbingen bare eskalere.

Jeg hsr blitt sett ned p s lenge at jeg til slutt ser ned p meg selv. I en periode flte jeg meg som en s stor byrde og skuffelse at jeg nsket gjre slutt p alt, da startet selvskadingen. Jeg gikk ls p bde armer og lr i et forsk p dyve smerten jeg flte p innsiden, selv om dette egentlig ikke hjelper, ga det mening der og da.

Jeg har med andre ord kjempet lenge for komme hit hvor jeg er i dag. Srene inni meg vil aldri helt gro, men de vil minne meg p at jeg overlevde.

Og ja, hva kan jeg klare med dette synet? Jeg kom hit, gjorde jeg ikke? Jeg overlevde.

Jeg har kommet lengre enn hva de fleste trodde, jeg har oppndd mer enn forventet og endelig har jeg det ganske bra med meg selv, selv om kampen mot nav enn ikke er vunnet s ser jeg lyset i enden av tunnelen.

Men jeg er sliten, fordi jeg kjemper hver eneste dag, for bevise at, jo jeg kan. Og det er lov.

Blod svette og trer

Hei alle kjære og nære! ❤

Da er vi endelig kommet ut av den gamle leiligheten og inn i den nye.
Men denne siste uka har vært preget av veldig mye slit! Mye jobb, mye pakking, vasking og det som hører med å flytte.
Jeg har gått gjennom uka, med noen tårer, som kommer av at det rett og slett ble litt for mye, litt for mye ansvar og litt for mye fysisk og psykisk jobbing.

Da vi endelig etter en evighet ble ferdig å kunne låse døra til den fine gamle leiligheten vår, var det en stor lettelse!

Vi var sent ferdig på torsdag kveld, så da sov vi over hos en venn av oss, maken til kamerat! Som tar i mot to slitne og gretne ungdommer og den gale adhd hunden vår! Hehe 😊

Men gleden var kortvarig!
Da vi endelig kunne låse oss inn i den nye leiligheten for å pakke ut, da kom tårene igjen! For det viste seg at det vi trodde var en ren og trivelig leilighet var alt annet!
Ved første øyekast så det bra ut, helt til vi åpnet skap og flyttet på noen få møbler som stod igjen.

Jeg kan ikke forstå at noen uansett hvem, kan klare å leve i så mye rett og slett dritt!

Vi er heldigvis blitt enige med utleieren som er utrolig ordentlig og hyggelig om en løsning, han var også innom å så tilstanden.

Så hele helga har vi vasket og ryddet, å vi er ennå ikke klare!
Bilder kommer når det ser litt hyggeligere ut ❤

Leilighet og pepperprat

Det er tidlig tidlig lørdag morgen, å her har vi ennå ikke lagt oss 😊
Jeg har akkurat vært ute å kjørt litt sammen med min kjære lillebror. Markedet for lett tjente penger en fredags natt er stort her i byen.

Siste kjøringen var av to hyggelig gutter/karer 😅 praten gikk og humøret var fylt av humor og pepper!

For å si det sånn, er det et marked i denne kjære lille byen vår som er enda bedre tjent enn å leke taxi i helgene, så er det gatesalget!  😶 det florerer av utsalg, tilbud, tjenester og alt det der...

Men så over til det jeg egentlig skulle fortelle om!

Endelig ser det ut som jakten på leilighet er over! Endelig kan vi lene oss tilbake å føle oss trygge på at 1.september, har vi et sted å bo. ❤ Da er det bare å pakke sammen, vaske ut å flytte inn 😊 å det skal bli litt deilig å komme pittelitt ut av sentrum. Senest i går kveld hadde naboen i bygget ved siden av, tidens fest! Det vil jeg hvertfall tro, etter volumet å dømme 😅

Men det blir samtidig trist å miste leiligheten vår 😢 den er jo så fin og stor 😅

Gleder meg masse til å starte litt på nytt i ny leilighet sammen med Andreas og Lucky ❤ vår lille familie ❤
Lucky har forresten blitt mye tryggere på og rundt oss og han trives veldig godt, men gråter når en av oss går 😘 verdens flotteste hund, litt jobbing, så blir han fin.

Glede meg til å legge ut bilder fra ny leilighet ❤😁

Lov drmme

Altså, hva skal man si?
Nå er jeg sint, fortvilet, lei meg og jævlig stressa!

Hvor mange ganger i løpet av tre måneder skal man kunne takle å bli avvist? Vi er på vår evige jakt etter leilighet i nærområdet, noe som ser mørkere og mørkere ut for hver dag som går og kommer nærmere 1.september. For i verste fall står vi uten tak over hodet den dagen, og det er ikke en situasjon som er veldig ønskelig!

Vi har desverre møtt på utallige useriøse utleiere på denne reisen vår. Vi står på hver visning, smiler og nikker, forelsker oss i hver plass, (så og si, med unntak). Blir tatt i mot med åpne armer og lovnader om gull og grønne skoger, vi er perfekte, nesten hver gang! Vi tar farvell med vår "fremtidige" husvert og lovnader om å høres i morgen, vi ringer dere så snart vi kan, dere er en av favorittene altså!

Men hva skjer? Telefonen kunne like gjerne vært død, så stille er den! I et tappert forsøk på å redde en stakkars leilighet fra å havne i feil hender, trykker jeg liv i den døde telefonen, først en liten uskyldig tekstmelding "heisann😊 takk for visningen, det var veldig hyggelig, vi er spente nå 😊"

Så stillhet og venting og venting og venting. Gir det gjerne noen timer, vi vil ikke være påtrengende heller!
Men tilslutt må det trykkes liv i telefonen igjen, og den gir fra seg de velkjente pipene til andre enden, men ingen svarer der. Hva har skjedd? Zombieapokalypse, er verden i ferd med å falle?
Er det derfor ingen gir livstegn fra seg?

Vi gir ikke opp, men det hadde hjulpet mye om de som gjerne vil leie ut hvertfall kan si "hei, den ble ikke deres" sånn i stedet for at vi venter på drømmehuset og kanskje lar andre passere, fordi vi fikk så godt og trygt inntrykk av dere.

Snakkes ❤

Visning og flere visninger

Heisann <3

I dag er det fredag og det er ettermiddag og siste visning p leiligheten er endelig unnagjort!
Vi har sttt p for rydde og vaske vre 100m2 med leilighet, vi kan endelig lene oss tilbake tenke n er vr jobb gjort! 

Men.. Dessverre har vi ikke funnet noen ny leilighet til oss selv enn :( s etter to mneder og sikkert snart 100 visninger har vi enn ikke funnet ei trygg havn! det viser seg vre grusomt vanskelig f seg en lreit plass og bo, Jeg og voffe har smilt p hver visning, men det er visst utrolig vanskelig f leid noe nr man har med samboer p lasset, haha neida.
Det er ikke alle som nsker leie ut til hundefolk, det skjnner vi godt, men et eller annet sted m det jo finnes rom for oss ogs <3
Vi gir ikke opp, er klare for ny visning i kveld og en p sndag.

 

Leiligheten er hvert fall nydelig ren! 


P mandag begynner hverdagen for fult med jobbing etter en lang med litt drlig ferie, mye styr og ordning disse ukene, samtidig som jeg har vrt veldig syk, men n har jeg endelig vrt hos legen og tatt full sjekk med blodprver og alt, s da er det bare vente p svar.

Jeg skal bli litt flinkere p oppdatere fremover, n har jeg endelig ftt igjen pcen min, da sambo endelig har ftt hentet sin <3

 

Vi blogges <3

Janteloven

  1. Du skal ikke tro at du er noe.
  2. Du skal ikke tro at du er like s meget som oss.
  3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
  4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
  5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
  6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.
  7. Du skal ikke tro at du duger til noe.
  8. Du skal ikke le av oss.
  9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
  10. Du skal ikke tro at du kan lre oss noe.

Dette er janteloven som ble skrevet av forfatter Aksel Sandemose i r 1933.
Han mente at denne teksten ga et godt bilde av den ondskapen til trykke andre ned, som vi mennesker har vist helt fra frste samhandlingsstund.

Jeg begir meg ut p tynn is n, og det vet jeg veldig godt, men jeg har bare tenkt p dette de siste dagene, at denne teksten er egentlig veldig god, disse 10 budene, som handler om etikk og holdninger.


"Du skal ikke tro at du er noe" er det frste budet og dette taler jo for seg selv, man skal ikke hevde seg selv p en drlig mte over andre medmennesker, vi alle er like mye verd
(Hvorfor det er s mange mennesker ute i denne verden som ikke kan forst eller ta inn over seg dette er for meg helt uforstrlig.)

"Du skal ikke tro at du er like s meget som oss." Men er ikke dette motsigende til det frste budet, tenker du kanskje? jo det er det faktisk, for her str det jo faktisk at du ikke skal tro at du er like mye verd som andre? Men hvis vi vinkler dette p en litt annen mte, sier dette budet oss at vi skal ikke sammenlikne oss med andre og vi skal vre ydmyke mot vre medmennesker, dette er vertfall hvordan jeg har valgt tolke dette andre budet.

"Du skal ikke tro du er klokere enn oss." Dette handler igjen om at vi er likeverdige og vi alle er kloke p vr mte, s igjen skal man ikke hevde seg selv ovenfor andre.

"Du skal ikke innbille deg at du er bedre enn oss." se deg selv p lik linje med mennesker rundt deg, vr ydmyk og god mot alle.

"Du skal ikke tro du vet mer enn oss." For i dagens samfunn vet jo alle alt? er det ikke snn det er blitt? du vet egentlig hva naboen din pleier spise til frokost?
jeg tror dette handler om det gamle ordtaket " feie for si ega dr," for det er nemmlig snn at at vi vet ikke alt, og vi trenger ikke og skal ikke vite alt, (jeg vet mer om mitt liv enn hva du gjr, og du vet mer om ditt liv en hva jeg gjr)

"Du skal ikke tro du er mer enn oss." som dere ser s er det likevel gjenntagelser i sitatene, igjen handler det om skal minne oss p at vi ikke er mer eller mindre enn noen annen rundt oss, uansett hvem vi er, er vi alle p samme plan.

"Du skal ikke tro at du duger til noe." dette betyr ikke at du skal slutte tro p deg selv og hva du fr til, dette handler om at du skal vre ydmyk mot deg selv, det handler om at du ikke skal forvente for mye av deg selv. 

"Du skal ikke le av oss" denne tror jeg ikke at jeg trenger forklare nrmere, for det er faktisk snn at le av andre p et drlig grunnlag er etisk feil. selv om det er fristende av og til!

"Du skal ikke  tro at noen bryr seg om deg." denne er jo en smule deprimerende, ikke sant? Men jeg tror det handler om vre forberedt p at noen ganger m man bare klare seg selv, ikke alltid forvente at noen er der for ta deg i mot. 

"Du skal ikke tro at du kan lre oss noe," Dette er det siste budet og kanskje det jeg er mest uenig i, fordi vi i dagens samfunn kan alltid lre hverandre noe nytt, vi kan alltid lre av hverandre uansett hva det kommer til. 

............................................................................................................................

Dette har vrt mine tanker om disse ti budene i janteloven, og det er nok ikke alle som er enig med meg i mine tanker rundt dette, men det synes jeg er helt greit. Vi alle har forskjellige oppfatninger og meninger om hvordan ting skal vre og er.

Nr vi ble mor og far og dobbelt s mye hund

Hei <3

Jeg har hatt s mye annet holde p med at jeg ikke har ftt tid til skrive akkurat dette innlegget, men Here we go!
 

Jeg og Andreas har ftt et nytt familiemedlem, han er 8 mneder og er en utrolig god og snill Grand danois og pointer blanding. Nr vi frst snakket om at vi nsket oss en hund, var jeg veldig tydelig p at jeg nsket meg en mellomstor litt lurvete hund xD s har vi snakket om dette frem og tilbake. Men en dag s spr Andreas meg om vi skal ta i mot en omplasseringshund fra en som Andreas kjenner. I tre dager snakket vi om dette, tilslutt ble vi enige med oppdretter at vi skal prve oss, jeg hadde da ftt vite at han var mellomstor, snn type knehyde, jippi tenkte jeg da!

 

Men nr kjresten kommer hjem med dobbelt s mye hund..


For det var akkurat det jeg flte da jeg s han for frste gang, knehyde sa du? hvem sin da? for det var vertfall ikke min knehyde som var tatt i betrakting, haha! Men det skal sies at han er en utrolig rolig og flott hund som har tilpasset seg utrolig godt og vi har blitt veldig glad i han p disse to ukene vi har hatt han <3

S n str vi alts ogs p flyttefot for at lille Lucky Fighter skal f litt uteplass og boltre seg p og fordi huseieren ikke var s fornyd med en snn svring, haha.

S vi er blitt helt ferske hundeforeldre det er vi veldig glade for <3

<3

 

 
<3

Nr shopping gjr meg deprimert

Hei! 

I dag har det vrt en snn dag som typisk nok starter dritdrlig, jeg er trtt og sliten, sleper meg ut av leiligheten i fjerde etasje og ned p gata for g p jobb. S kommer jeg p jobb dagen er fremdeles ganske drlig, men fordi jeg har s gode kollegaer, s gikk det bra.
Og fordi jeg har verdens herligste kjreste som sendte meg utrolig fine ord p starten av dagen, kan ikke f sagt mange nok ganger hvor mye snt betyr for meg, noen sier klisj, men jeg simpel tenn elsker de sm tingene i hverdagen.

Men her om dagen gikk dagen litt omvendt, at dagen gr fra superbra til helt bunn, er kanskje ikke s ofte, men det skjer. 

Som de fleste av oss har oppdaget har det jo vrt veldig varmt de siste dagene, jeg s mitt snitt til f kjpt meg noen shorts, alts det skal sies, jeg har mye klr! Men jeg mangler en del sommerklr, kroppen min er rett og slett ikke glad i sommerlette klr, haha. Men det m til, s derfor tok jeg turen bort p Kuben, kjpesentret her i byen for titte litt p salg, salg er jo noe de fleste av oss liker, "ta tre betal for to og tre plagg for 99kr". Joda jeg gikk tappert inn p en butikk, jeg nsker ikke i dette innlegget og navngi butikken, men jeg har hrt at flere har den samme opplevelsen.

Den opplevelsen jeg fikk nr jeg gikk inn i denne butikken er ansatte som er lite motivert for kundebehandling, de haster forbi deg, med kun noen sideblikk p deg som kunde, litt snn "skal du liksom handle her". det skal sies at dette er en helt vanlig kjedebutikk, ingen dyr moteforetning. Men tappert gr jeg videre til stativet med shorts p salg, joda, der fant jeg 4 shorts jeg likte veldig godt i litt forskjellig stiler, s jeg drasser med meg haugen inn p prverommet, man liker jo gjerne prve klrne frst, selv om man velger riktig strrelse.

Og det var det jammen godt jeg gjorde! For etter 4 forsk p dra shortser i min egen strrelse over rumpa, stod jeg faktisk med trer i ynene... Ikke en av dem passet, det var ikke bare at de var smtt trange, jeg fikk dem faktisk rett og slett ikke over rumpa! jeg str med meg selv fler meg s ille berrt av hele situasjonen, for jeg jobber veldig hardt om dagen med vekten. Jeg kan egentlig ikke beskrive den flelsen jeg satt med da, dette er jo egentlig bare en bagatell, kunne jo bare gtt opp en strrelse, sant? Men p salg skjnner du, der er det ikke masse forskjellige strrelser velge mellom, der er du heldig om du finner din i haugen av rot. Men s har jeg ftt hre at i akkurat denne butikken burde man g opp 1-2 strrelser, alts en relativt stor kjede faktisk. 

da blir jeg litt betenkt? i dagens samfunn som det er s greit vre stor? eller liten? alt hva som er situasjonen, s tenker man jo at det ogs skal vre helt ok g i butikken dra p seg sin egen strrelse ogs skal dette egentlig vre greit. Men snn er det alts ikke?
Jeg m si at jeg tenker p disse jentene som trener mye for holde seg i form, vr gang de skal g i butikken s m de kanskje velge strrelse L i stede for strrelse S, som de egentlig bruker.. hva gjr dette med ditt selvbilde nr man g inn i de sm trange prverommene?

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg fikk en utrolig drlig dag etter denne misslykka shopping turen, det er skjeldent at jeg blir deprimert av shopping, men denne gangen ble jeg faktisk veldig lei meg, for jeg vet selv at jeg er ikke kjempe stor, men jeg har litt komplekser, derfor er det veldig ubehagelig med alle disse klrne som rett og slett er laget for tynne slanke damer.. 

Hvor det skal vre greit vre i alle strrelser, former og fasonger, s m vel ogs kleskjedene, klesdesignerne komme p banen med klr som kan om s godt som mulig passe alle? Jeg skjnner at alt ikke kler alle, men s fort du kommer opp i 38-40 og er i 20 rene, s er det minimalt med lreite klr... 

 

Det er greit vre i den strrelsen man er s lenge man har det bra med seg selv!

Generasjon - Prestasjon

Hvor fr dere energien fra? 

Ja, alle dere som str opp kl 7:00 hver dag? Som hopper opp smiler til dagen? Som holder fast p smilet og humret gjennom hele den lange dagen? Som enn har energi nr arbeidsdagen er over? Eller som kanskje reiser fra den ene jobben til den andre? Hvordan klarer dere det? 

Jeg er sjalu! Jeg er sjalu fordi jeg nesten ikke kommer opp av sengen, fordi jeg putter p dette anstrengende gode humret, enn det eneste jeg vil er krype hjem igjen til sengen min. Jeg er sint fordi jeg ikke fr det til, fr til alt dette som det forventes at man skal klare.

Er det lov til vre sliten, nr man bare er 23 r gammel? Er det lov til fle at alt noen ganger er hplst? Eller er det lov til fle seg lei av livet? 

Selvsagt er det lov! Men samfunnet dmmer deg som lat, hvis du er 23 r og sliten. 

!Generasjon - prestasjon!



 

Venner som kommer og venner som gr

Nr du fler deg s sykt alene, faktisk innser at det er din egen feil at du er det! Den flelsen er s vond og jeg vet at jeg ikke er alene om ha det snn.
"Venner som kommer og venner som gr",
har ftt en helt ny betydning for meg, spesielt den aller siste tiden, men jeg vet at dette er noe som har skjedd over tid i lpet av flere r. Faktisk s strekker det seg flere r tilbake, til en ungdomskjreste jeg en gang hadde, Min frste "love of my life" type, haha, m egentlig le av det hele, eventyret ble til et mareritt..

Det ble gradvis strre avstand mellom meg og mine gode venner og venninner, da jeg fikk denne kjresten. Noe av grunnen var at jeg var dum og forelsket og den andre delen av grunnen var at han ikke likte mine venner, som sagt var jeg dum og forelsket. nei da, jeg skal ikke legge skylden p noen andre, for det er jeg alt for flink til fra fr av, jeg har mer eller mindre ubevisst skvet mine nrmeste lengst mulig vekk fra meg. det realiserer seg n, nr jeg enda en fredagskveld sitter hjemme mutters putters alene mens Andreas er p jobb. Alenetid er fint, men nr jeg har alenetid hver eneste gang han ikke har tid til meg, da blir det fort ensomt, det er overhode ikke Andreas sin feil!..

Men hva er problemet egentlig? Hvorfor ikke bare ta kontakt med folk da?
Saken for min del er at jeg er s sliten s ofte, jeg er p tampen av lrlingperioden og skal snart ta fagprve, og disse tre siste rene har vrt s utrolig tunge og vanskelige, fordi jeg fler at jeg bare har sttt p pause og faktisk s er det en smule vanskelig bare se p alle som rusher forbi med livene sine, noen fr stabil jobb, og andre fr unger og familie. Men hvor er jeg? I en periode i livet hvor alt er tungt og vanskelig, alt er dobbelt s slitsomt det kunne vrt, jeg vet ikke hva jeg skal gjre eller hvordan jeg skal gjre det for fikse det. Og tanken p at det vil fremdels vre snn de neste to kanskje tre rene blir jeg rett og slett kvalm av.

For fakta er at selv om jeg vil ha kontakt med gamle venner og f kontakt med nye og vre sosial og alt, s er det faktisk snn at jeg klarer det ikke. Nr jeg kommer hjem fra jobb er jeg s sliten at jeg knapt kan st p bena, svimmel og ute av stand til tenke kan jeg synke ned i sofaen, prver holde meg vken, men 15 minutter etter at jeg har kommet hjem er jeg i dyp svn, jeg kan sove i flere timer, enda sove opptimalt om natten, jeg kan med andre ord sove 4 timer p dagen, men likevel stupe i seng rundt kl 23 sovne like lett. Det gjr vondt ikke klare treffe venner, det gjr vondt se at jeg har meldinger og tapte anrop nr jeg en gang vkner igjen. 

Jeg tror det er vanskelig kunne sette seg inn i min situasjon, "alle er jo slitne etter jobb". derfor fler jeg ofte at mine venner, absolutt ikke alle, men noen rett og slett slutter og ta kontakt, fordi jeg alltid sier nei, fordi jeg aldri orker. Jeg fler ikke at jeg kan forvente at alle skal st p dra mi hver fredagskveld eller lrdagskveld, nr jeg har sagt nei gang p gang tidligere.

Nr jeg er ferdig som lrling i Desember, da er det min tur til leve prve reparere alt dette, det hper jeg vrtfall. Jeg hper at noen sr kan leges.

 


Gammelt bilde fra mine unge dager hvor alt egentlig var problemfritt.
 

 

Dagen i gr og dagen i dag

h GOD torsdag alle sammen!
I dag kunne jeg sove lenge, det var utrolig godt f sovet skikkelig ut, etter en utrolig fantastisk dag i gr. Jeg bare elsker de dagene jeg slipper stresse, og jeg elsker de dagene hvor jeg ikke trenger tenke p at jeg skal tidlig opp p jobb neste dag.

Grsdagen og hva som skjedde da

Frst var det en god rolig morgen med verdens flotteste kjreste, vi kunne bare ligge i senga tenke, "I dag, da stresser vi ikke". Jeg spiste frokosten min super tregt med en episode av the vampire diaries, s tok vi turen innom en god kamerat og virkelig nt sola som endelig er kommet tilbake.


Jeg fikk vrt med p innspillingen av en episode av garasjen fra viassat 4, det var gy, man kan vel trygt si at den frkna her blir litt star-struck nr Asgeir Borgemoen plutselig str der, eh hehe. S ja, jeg tror ikke de to minuttene med flause vil bli vist i den faktiske episoden, der jeg str ved siden av lillebrors bil nr sistnevnte hadde stukket av, fordi han er kamera sky. og denne mannen som jeg frst s p barne-tv og senere i diverse bilprogram, kommer bort sier at Hyundaien til bror min er undervurdert og rimelig stilig, og det eneste jeg kan svare er " ja den er ganske tff".. hva tar du meg for.. er det mulig tenkte jeg inn i mitt lille hode i etterkant, men snn er det jo bare, litt flauser p innspilling fr vre greit synes jeg.

Resten av dagen gikk med til sosial hygge med kjresten og venner, vi ble sittende til langt ut p kvelden/natta fr vi slitene og fornyde slepte kroppene vre hjem.

S i dag var det godt kunne vkne tenke at, "nei i dag skal jeg bare slappe av og ikke tenke p noe annet enn slappe av, og det som er enda bedre og ganske herlig tenke p er at jeg ikke skal p jobb i morgen heller!! For selv om jeg er utrolig glad i jobben og alt som har med den gjre, s synes jeg at det er utrolig godt med litt fri inn i mellom.

Planen videre i dag

Ja, jeg har jo selvsagt noen planer for resten av dagen ogs, det er rett og slett ta livet fullstendig med ro, henge opp ei klesvask, ta en liten beskstur med kjresten, s skal vi spise og bare se p serie resten av kvelden, for lade opp til helga, for da er det klart for gjeddefestivalen p ringerike! og siden det er spdd s utrolig bra hper jeg at jeg kanskje kan slippe se ut som et spkelse nr helga er over!

Snakkes

Interessen som "ikke" skapt for meg

Feil person, med feil interesse, p feil sted?

Dette er en tanke som ofte treffer meg, spesielt nr jeg sitter for meg selv og kan tenke. Interessen min er ikke laget for meg, eller er det jeg som ikke er laget for interessen min?

Alt for lenge har det vrt vanskelig f forstelse, og alt for lenge har det ikke vrt like akseptert vre jente i bilmiljet.. Og ikke nok med at jeg er jente, men jeg kan aldri ta frerkort, s jeg spr meg selv ofte, hvorfor er det dette som har blitt min store interesse? Hvorfor var det jeg som skulle bli fartsgal? Hvorfor skulle mitt hjerte hoppe over et og to slag, ved synet av de nye hotte sportsbilene? Eller hvorfor er det jeg som snur meg i begeistring nr en klassiker av en amerikaner kommer rullende med rallende motor? Hvorfor meg? Som ikke kan motor, som ikke ser godt nok til kjre min egen bil?...

S urettferdig, tenker jeg ofte..

Bare for et par mneder siden mtte jeg selge bilen min, mitt prosjekt, som jeg jobbet med og eide i litt over 3 r, bilen jeg stolt kunne kalle min, anlegg p 141db, og tema var selvflgelig  rosa. En Opel tigra 97 modell, litt utenom det vanlige. Det er rart hvordan enkelte ting bare fr denne affeksjonsverdien, s derfor mtte jeg grte litt nr jeg mtte selge den.

Jeg har gang p gang tenkt p hvordan det har seg at denne interessen har forplantet seg i meg. Men det skal sies, helt fra jeg var liten har jeg vrt rundt i bilmiljet. Pappaen min har en genuin interesse for amerikanske biler, s jeg og mine to yngre brdre har alltid hengt med p treff, ligget i campingvogn og hytte med lyden av amerikansk motor brlende rundt oss, vi hadde det alltid like storfint! Husker s alt for godt "salt og pepper potetgull og solo i fargerike plastkopper," det var standard p hvert et treff med pappa.

N nr jeg har blitt voksen er jeg ikke like ofte med p treff, det er litt begrenset plass i pappas lille campingvogn, som han ordnet og fikset slik at den skulle st i stil med bilen. Men jeg har vrt med p det lokale treffet p Hnefoss hver sommer, for det er ikke bare bilene som trekker, men hele atmosfren p disse treffene, alle kjenner alle, det er aktivitet fra torsdag til sndag. Noen kaller oss rlpegjeng og harryfolk, men vi har et s ekstremt godt og trygt milj.

Noen synes vel kanskje at jeg har blitt litt for gammel for rnetreff og donk donk musikk, men for meg finnes det ingen aldersgrense p moro!

En av drmmene mine er en dag f stille opp p gatebil med min egen bil og mitt eget preg, og dette l i kortene mens jeg jobbet med bilen min, men jeg mtte la det ligge nr verken tiden eller pengene strekte til. Men jeg har ikke gitt opp, tenker enn p den store dagen, der hvor jeg kan si ?se her, se hva jeg har ftt til!?

Interessen min ligger nok mest i design av anlegg og interir, men jeg setter ogs stor pris p en sprek bil som kan vekke litt oppsikt. Jeg elsker et rft utseende og masse fart, drmmebilen er ganske nrme en R8, men jeg har enn ikke lagt min elsk p noen spesiell bil, jeg bare vet det nr jeg ser den!

Nr jeg var yngre og bodde hjemme s jeg alltid p pimp my ride, #garasjen, #broom, #autofil og andre programmer som hadde med bilfiks og fart gjre, der satt vi, jeg og pappa og av og til brdrene mine. Jeg bare elsket se hva de kunne gjre med et gammelt vrak, den totale forvandlingen nr teamet i pimp my ride satte igang, det var egentlig litt magisk p mange mter!

Selv om jeg synes det er trist at jeg p grunn av synet mitt ikke kan f gleden av kjre, s har jeg aldri latt det st i veien for at jeg skal f leve ut interessen min, nr jeg var 15 r fikk jeg meg en kjreste ?en ekte rner? der startet min vei mot rnerlivet, jeg levde rett og slett p henge rundt p verksteder og streetmeet, i senere tid har jeg hatt to verv som distriktsleder i rneklubber og har akkurat startet p mitt tredje verv her i Buskerud i en stadig voksende og god gjeng.

For meg er det ikke bare bil det sksl st p, like viktig er trivsel og et godt milj, alle skal fle seg inkludert og akseptert, vi er mange som deler samme interesse.

S hva er konklusjonen? Er ikke bilintereseen ment for meg?

Jeg mener at, hvis man brenner for noe, s g for det!  Jeg har mtt s mye motstand fra bde nre og fjerne, fordi det ikke er s lett for andre som ikke har denne interessen forst, hvorfor jeg som ser s drlig skal absolutt holde p med dette, men jeg brenner virkelig for dette.


Et av de frste bildene av Tigraen som jeg eide 




All in Pink 


Kenwood anlegg 

 

Ogs noen bilder av pappas biler 


Rssholstranda sommern 2016 





Og til slutt et bilde av mammas prosjekt 



 

Takk for meg ❤

 

#bil #motor #bilinteressert #gatebil #amcar 

En klisj av en post

Hei, hper alle har det bra? Det har hvertfall jeg!

I dag flte jeg at dette bildet med denne teksten passet veldig godt.



Jeg ble ikke sjokkert, fordi jeg har forventet noe slikt som dette.

S.

her kommer alts en liten klisj post! Vi alle har sikkert opplevd dette en eller annen gang! ja, da snakker jeg selvsagt om den sjalu nye kjresten til exen!! Den exen din har ventet p" hele livet sitt". Og alt det der.

Tro meg nr jeg sier at jeg faktisk ble oppriktig glad p hans vegne, nr de traff hverandre, de er et helt nydelig par, det str jeg for!

Jeg og exen min har hatt en god og vennlig tone hele veien, noen fartsdumper var det jo, men alt over en god tone, vi prvde holde kontakten i begynnelsen, men vi var opptatt med hvert vrt, men nr vi snakket var vi alltid hyggelige med hverandre.

S fr jeg hre at han har funnet tonen med ei bekjent jente, "oi, wow, s bra!" tenkte jeg, det var jo veldig trivelig at han fant henne, fordi hun er jo ei super jente.

Det som ikke er s supert er at jeg nylig oppdaget at min kjre ex og venn? har blokkert meg p Facebook.

Ja vel? Tenkte jeg, mens jeg vred hodet i alle mulige vinkler for forst hvorfor, og hva i alle dager jeg hadde gjort for noe?

Ja, det er klisj utnevne meg selv som uskyldig, men jeg har virkelig ikke gjort noe! Det kan tenkes at disse to, dette kjresteparet mener eller fler at jeg har gjort noe, ikke vet jeg og det fikk jeg heller ingen svar p..

Men det er trist at et vennskap skal rives i stykker, selv om jeg kan forst hennes tanker i sjalusiens navn! Men de har hverandre og jeg har min Andreas? vi er voksne folk alle sammen, s dette burde egentlig gtt helt knirkefritt. Men den gang ei!

Men jeg har bestemt n en gang for alle at jeg har ingen planer om bruke mer tid p mennesker som rett og slett ikke fortjener det.

Ikke at disse to er drlige mennesker p noen mte, men det finnes bedre mter ordne ting p. 




 

50 kroner for banke meg opp

Nr livet ditt totalt slutter gi mening, nr det mrke i hjertet endelig slipper ut i alle retninger, bde vondt og godt p en gang. Da har du ndd toppen av et flelsesregister du ikke engang ante at du hadde.

Jeg var rundt 11-12 r gammel nr denne flelsen slo meg rett i bakken bokstavelig talt, det var frste gang jeg fortalte noen at jeg nsket ta mitt eget liv.  

?Hun sa han skulle f 50 kroner hvis han banket meg opp?

Jeg var p skolen, jeg hadde en god dag, fordi jeg hadde nytt olaskjrt og en fin rosa genser som jeg hadde ftt av mamma helgen i forveien, og jeg flte meg veldig fin.

Friminuttet kom og alle gikk ut, som vanlig gikk jeg sist, litt i skjul for resten av klassen. Smsnakket med noen av jentene i paralellklassen, s begynte jeg diskutere litt med ei annen jente i min egen klasse, jeg husker ikke akkurat hva som skjedde, men vi begynte hvertfall krangle, s vi gikk fra hverandre. ?akkurat dette var ikke uvanlig mellom meg og denne jenta?

S ringte det inn til neste time, jeg gikk litt sakte for unng den verste trengselen ved dra. Det var snn p min gamle skole at drene til klasserommene var lst inntil lreren kom, det var varierende tider hvorvidt lreren fant det for godt innfinne seg, det ble ofte brk i korridorene nr s mange elever trenger seg frem. Men plutselig ble det veldig stille rundt meg, s hrte jeg ?du fr 50 kroner hvis du gjr det?. Og rundt om kring spredte oppmuntrende kommentarer seg, og helt uten forvarsel var det noen som tok tak i meg, og med full kraft slang meg i bakken. Jeg var ikke stor p den tiden, veide veldig lite var en enkel match. Akkurat da dette skjedde kom en lrer, (heldigvis for meg) som s opptrinnet og stanset det.

Det slo pusten ut av meg bde fysisk og mentalt, nr det gikk opp for meg at denne gutten, som jeg ikke hadde noen konflikt med, rett og slett hadde kastet seg over meg for en 50 lapp. Akkurat da, var det noe inne i meg som gikk helt i stykker, jeg visste alltid at jeg ikke var srlig populr, men g til fysisk angrep p en klassekamerat for 50 kroner.  

Jeg flte meg helt tom og verdils.

Etter hendelsen mtte jeg og denne gutten ut prate med kontaktlreren, hun spurte hva som hadde skjedd, men jeg fikk ikke frem et eneste ord, jeg bare satt der, med det nye olaskjrtet og den fine rosa genseren min, og var tom inn i meg.

Hun spr han, hvorfor han hadde flydd p meg, og svaret hans gjr fremdeles vondt og tenke p, han sa at han fikk 50 kroner for gjre det, fordi ingen likte meg, dette sa han nr jeg satt der og lreren hrte p. Det bristet helt og noe knuste i meg, jeg s p han og p lreren med trer i ynene og ropte ut ?er du klar over at jeg vil d, jeg vil ta livet av meg p grunn av deg og de andre her!?. Etter dette var stillheten nesten til kjenne p. Han ble sendt inn igjen, ikke et ord sa han, han var tom i blikket og bare s p meg fr han snudde og gikk inn dra til resten av klassen.

Jag tror ikke kontaktlreren p det tidspunktet visste helt hva hun skulle si eller gjre, jeg ble hvertfall sittende i gangen resten av den timen, alene og overlatt til mine egne dystre flelser.

Viktigheten av tilstedevrelse fra lrere og andre voksne er s enorm stor. Og jeg fikk nok aldri nok hjelp eller sttte fra denne skolen, jeg har slitt mye etter 7 r med hendelser som dette. psykisk helse er like aktuelt hos barn som hos voksne, og jeg mener at det er avgjrende at lrer og andre som skal jobbe med barn og unge har kunnskap om dette. Ikke gjr en allerede tff hverdag enda vanskeligere for de som allerede sliter.

N nr jeg selv jobber i barnehage ser jeg hvor viktig det er vre der det skjer, vre tilstede hos barna, det er vr jobb og skape gode holdninger og kanskje en dag blir det slutt p mobbing, men vi m alle jobbe mot samme ml.


Jeg hper du brukte 50 lappen p noe fornuftig. 

#skole #ung #psykiskhelse #trygghet 

 

Kjrer sprsmlsrunde ❤

Hei igjen, n har jeg tenkt til gjre noe jeg egentlig synes er litt skummelt! Men jeg hopper ut i det med begge bena!  grunnen til at jeg synes det er litt skummelt er fordi jeg ikke vet hva andre vil vite om meg 😜 Jeg skal prve svare s godt jeg kan her! S hvis du har noen sprsml til meg, s legg gjerne igjen en kommentar, s samler jeg opp alle spm i et nytt innlegg ❤ 

God kveld 😘

Du er luft, nr du er med kjresten din!

Hei alle sammen ❤ hper dere har det bra? 😊

Hva er det som gjr at enkelte mennesker bare m ytre sine negative holdninger og meninger til og om andre? Jeg mener, fr denne type mennesker en form for stimuli eller noe av snakke nedlatende om andre? For en liten tid tilbake var jeg og kjresten ute for hygge oss, det var utrolig koselig, vi hadde det veldig bra. S ser jeg en bekjent venninne g komme gende, s jeg ser opp smiler,  og akkurat i det jeg pner munnen for si hei, strener hun elegant forbi... Ja vel tenkte jeg, du s meg nok ikke, jaja... Men dette gjentar seg to til tre ganger, s tilslutt gir jeg opp kontaktforsket mitt og hygger meg videre. 

Litt senere m jeg ta meg en tur ut etter litt luft, da noen uheldigvis pent en boks med ntter, s i det jeg gr ut, hrer jeg navnet mitt bli ropt, og hvem andre enn denne bekjente er det ikke som str der, s jeg gr bort, smiler forteller le'ende at jeg hadde prvd f kontakt uten hell og det er da det skjer.. Jeg kjenner raseriet i kroppen enn! Hun lirer av seg at "nei jeg har nok ikke sett deg, fordi du er vel med Andreas"..   det er ikke frste gangen jeg fr slengt det der i fjeset.. Jeg bare fatter ikke hvorfor enkelte mennesker har et s stort behov for presse disse meningene sine p meg gang etter gang, jeg fikk det med meg frste gangen liksom... Og jeg verken trenger eller vil hre det hele tiden. 

Det er helt greit for meg at ikke alle gr overens alt det der, men jeg gr da ikke bort til mine venner sier "hei, nr du er med kjresten din, blir du luft for meg". Man fr faktisk prve ta seg litt sammen nr man er kommet i en viss alder. 



 

Om Meg & Til Meg

Jeg Heter Veronika Sofie Bakken, jeg er fdt i 1994 og jeg kommer fra Hnefoss som ligger i Ringerike Kommune. Jeg er barn-og ungdomsarbeider og har hatt min lretid i Hnefoss Barnehage.
 Jeg har: vg1- Helse og oppvekst og vg2- barn- og ungdomsarbeiderfaget.

Jeg er veldig glad i skrive og kunne ytre meningene mine om det som engasjerer meg,
og ikke redd for ta en konstruktiv diskusjon. 
Jeg har hatt blogg tidligere, men bestemte meg for starte opp igjen, da jeg har et indre behov for uttrykke meg, jeg skriver om det som opptar og engasjerer meg, s dette blir en noe personlig blogg. Jeg er fdt sterkt svaksynt, noe som gir meg ekstra utfordringer i jobb og hverdag, men jeg har aldri latt dette stoppe meg fra gjre det jeg har lyst til. For meg handler det om og ikke la det bli en belastning og det kunne finne lsninger og ikke begrensninger.
Ellers er jeg ei jente med mye st p vilje og ben i nesa.

 


 

Kontakt meg gjerne p mail hvis du skulle ha behov for dette

E-post: veronikabakken@live.no 
Facebook Veronika Sofie Bakken 

Innlegget som skapte reaksjoner og 1300 sidevisninger

For ca en uke siden la jeg ut et innlegg som skulle vise seg i skape reakjsoner, bde p positiv og negativ front, innlegget som du finner HER, ga meg 1.300 sidevisninger og mange tilbakemeldinger. Mange av tilbakemeldingene gikk ut p hvorfor jeg valgte dele det, jeg fikk noen, eller en del kommentarer p mitt behov for oppmerksomhet og den samme gamle regla som alle opplever.

Det jeg hadde tenkt til gjre n er si noe om hvorfor jeg valgte skrive det innlegget, hvorfor jeg valgte dele det. Det startet egentlig med at jeg og Andreas satt hjemme her en kveld og snakket om alle de usaklige bloggene rundt om, ikke missforst, jeg synes at blogger generelt er interresasant og det er beundringsverdig hvordan enkelte mennesker velger  dele av livet sitt med offentligheten. Andreas fortalte meg om bloggen han startet tre mneder etter at han kom ut, den finner dere HER. Jeg har en stund n snakket om starte opp igjen bloggen min, men flte at jeg mangler innhold, flte meg vel egentlig ikke spennende nok? Sikkert mange som kjenner den flelsen. Det var vel egentlig Andreas som satte meg p tanken om dette innlegget. Vi, kanskje mest jeg, har blitt mtt med en del fordommer og sprsml etter at forholdet ble kjent, jeg hadde behov for sette et standpunkt. 

Innlegget handler ikke om fortelle Andreas sin historie, eller fortelle at han er den han er. Det handler mer om vise at vi har det bra til tross for hva mange tror. Det handler om vise at uansett hva man har gjort i fortida, s er det fortid og man har alltid mulighet til gjre det anderledes i fremtiden.

Oppmerksomhetssyk er du!

Jeg fikk som sagt ogs en del kommentarer p behovet mitt for bli sett,  den regla der.
Men rlig talt, hvem er det som blogger, som ikke vil ha lesere? Selvsagt delte jeg innlegget for skape reaksjoner og det kan jeg med hnda p hjertet si at jeg klarte. Med 1.300 sidevisninger p f timer og et kommentarfelt p Facebook som ikke stod stille et yeblikk, kom reaksjonene p lpende bnd.

Det som kanskje overrasker meg mest er, hvor mange som ikke en gang leser innlegget fr de kommenterer et eller annet negativt, men disse er vel kommet for bli i offentligheten?
Jeg er ogs veldig takknemlig for alle de positive tilbakemeldingene jeg har ftt, det gir meg gnisten til fortsette med det jeg liker. Jeg har alltid likt skrive, jeg har alltid likt og engasjere, i denne runden klarte jeg virkelig det. 

 

#oppmerksomhet #facebook #kommentar 

Les mer i arkivet Juni 2018 April 2018 Mars 2018