hits

Når det der skjer

Store deler av tiden jeg møter andre mennesker er jeg i godt humør,  til syne latende godt humør i hvert fall.
Det er så jævlig vanskelig når  alt som gjør vondt sitter på innsiden og er usynlig for folk flest. Når folk flest alltid skal ha en forbanna mening om hva DU føler og hvordan DU har det! Bare fordi jeg smiler akkurat nå,  så betyr det ikke at jeg er på et lykkelig sted i livet,  det betyr bare at akkurat nå har jeg ikke like vondt.

Jeg tror ikke jeg vet hva pur lykke er, for jeg vet ikke om jeg har opplevd det. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt eller sagt at "nå orker jeg ikke mer". Å bare fordi jeg ikke har gjort noe med det,  så betyr ikke det at jeg ikke mener det, der og da.

Angst og deperesjon er blitt veldig vanlig blandt unge i dag,  men å ikke ta det på alvor er den største feilen vi alle gjør! Når jeg forteller deg at nå klarer jeg ikke mer, ville du trodd meg? "Kanskje" tenker du,  det kommer vel ann på? Kommer ann på hva egentlig? Om jeg stod med kjøkkenkniven mot armen eller ikke? Er det så langt et menneske må gå for å bli trodd?
Jeg vet hvor vanskelig det er å leve med mennesker som sliter og som ikke har det bra med seg selv,  men aldri slutt å lytt eller tro,  en dag slutter de å fortelle deg om smaerten,  men da er det kanskje for sent.

For meg er kanten veldig lav og veldig lett å snuble over,  å selv om jeg jobber bein hardt for å ha det bra med meg selv,  så er veien fremdeles veldig lang å gå.

I helga fikk jeg meg en solid knekk,  å akkurat da så jeg livet mitt i reprise,  alt det vonde og vanskelige,  alle nederlagene og alle de gangene jeg ikke kunne forsvare meg,  alt jeg noen sinne hadde gjort feil,  kom som en storm rett i ansiktet mitt,  og akkurat da følte jeg meg så liten og verdiløs som det overhode er mulig å føle. Jeg gråt og jeg var desperat,  men følte at ingen ville tro meg,  jeg var hjelpesløs i min egen kropp og fastlåst i vonde minner uten sjangse til å slippe løs.

Etter hvert kjenner jeg at panikken kommer krypende og jeg blir panisk og utagerende,  jeg går rundt meg selv og føler meg urasjonell,  prøver å roe ned,  men til mer jeg prøver til verre blir det.

Tilslutt kommer tomheten å lukker seg om meg,  jeg mister litt grepet om virkeligheten og all lyd duser bort på en måte,  det eneste jeg tenker er at nå må det bli slutt,  ikke mer smerte og sorg.

Men igjen blir jeg brutalt revet tilbake inn i virkeligheten,  smerten er tilbake,  sammen med et brennende ønske om å ta vekk det som gjør så vondt,  tårene lar seg ikke stoppe selv ikke inn i natta.

Neste dag er alt som vanlig,  bortsett fra at jeg har mistet enda en liten bit av meg selv. Å jeg vet at nå må jeg begynne på nytt... Igjen.

Hvis jeg visste hvordan jeg skal håndtere dette,  hadde jeg gjort det for lengst,  det hjelper ikke å fortelle meg at jeg MÅ være positiv å tenke fremover. For først må jeg glemme fortiden.

To uker

Hei!
Nå er det to uker til vi flytter igjen, å selv om pakkingen er døds slitsom, så gjør det meg liksom litt glad også, jeg gleder meg virkelig til å få litt mer plass rundt meg, til å pynte og få nye møbler <3

Gleder meg til at lille ungen min Lucky kan få en kjempe stor hage å løpe i <3 og ikke minst gleder jeg meg til å få litt bedre internett!!

Jeg håper jeg husker på å ta bilder i flyttekaoset, så jeg kan legge dem ut her til dere <3

Håper alle har en dødsfin dag! sola skinner og påsken er rett rundt hjørnet!

Angst i anmarsj

Hva gjør du når angsten melder seg? Når alt inni deg blir mørkt og vondt, når det eneste du ser er håpløshet og smerte?

Men ikke minst, hva gjør de rundt deg?

Jeg er ofte redd for å snakke om angsten min, jeg er mest redd for å ikke bli trodd, for at alle skal tro at jeg er gal. Å derfor går jeg ofte med ting alene, ofte bærer jeg smerten uten at noen vet det, fordi jeg ikke tør å fortelle om den. Men når jeg ikke lenger klarer å holde det inni meg, hva skjer da?...

Det aller verste jeg opplever er når noen sier til meg, at jeg har det bra, at jeg ikke har noe å klage over, for hva vet egentlig noen om det?.. Ofte klarer jeg ikke å sette ord på hva som er galt eller hva som gjør vondt, for egentlig er det bare en følelse, og følelser kan være så mye.

I det siste har jeg fulgt med på det nye tv-programmet til Sophie Elise . Hun har en egen evne til å sette ord på de følelsene hun har, å jeg kan så lett kjenne meg igjen i alt hun sier om angsten og depresjoner. Ofte føles det som andre mener at det er så lett. Det er så lett å bare være glad, sier de. Men nei, det er ikke lett.

Jeg er nesten alltid glad, å jeg smiler alltid når jeg møter noen, men det er alltid bare et "halvt" smil på en måte, akkurat som om jeg eller kroppen min da, ikke klarer å utlevere mer glede. Jeg klarer ikke å glede meg over å få komplimenter eller gaver, selvsagt blir jeg rørt og glad, men jeg klarer ikke å vise det, tror de at jeg er utakknemmlig da?. 

Ofte blir jeg spurt om jeg er trist eller sint, hver eneste gang må jeg sette smilet på å si "Neidaaa, jeg har det så bra". Å sannheten er jo at, det har jeg jo, jeg er ikke trist eller lei, jeg er bare mindre lykkelig.

Ofte leser jeg om andre som har det sånn som meg, men ofte virker det som om alle andre er så mye bedre på å sette ord på det de føler, min forklaring er at jeg ikke har noen forklaring.

Ofte blir jeg trist og sint, ikke fordi jeg er utålmodig og har den såkalte korte lunta alle snakker om, men fordi det blir for mye følelser. Det skal så lite til før tårene triller frem og jeg bryter sammen, å det skumleste er at jeg aldri vet når det skjer.

 

Ta en dag av gangen, gråt når du vil, smil når du kan.

 

Når han savner meg også

Ofte når jeg er borte savner jeg Andreas veldig mye, det blir veldig tomt og stille både rundt og i meg når jeg er borte fra han.

Vi bor jo veldig tett på hverandre, vi er sammen hver eneste dag, men likevel rekker jeg å savne han når vi ikke er sammen. Merkelig.

Selv om han nok koser seg alene, med gaming og nettet helt for seg selv, så vet jeg at han savner meg også, hverfall litt 😅

Det er en utrolig god følelse å vite at noen er hjemme å venter på meg ❤

Fra hybel til slott, eller?..

Hei!
Da kan jeg endelig slippe nyheten også her på bloggen! 😊

Vi flytter!..  Igjen.

For en drøy måned siden eller er det mer? Ringte en av huseierene vi var på visning hos i sommer, og lurte rett og slett på om vi ville ha huset.
Nesten et halvt år etter visningen fikk vi endelig giga huset vi har ønsket oss. ❤ Med hele 245 m2 og stor stor hage!

Så jeg og min lille familie (Andreas og Lucky) flytter fra vår lille leilighet i tomannsbolig til en kjempe stor enebolig å vi gleder oss.

Vi har kjøpt inn mye nytt, men trenger fremdeles mye.

Om ca 3 uker blogger jeg fra nytt hus ❤

Vi sover ikke tett

Nå er det snart et år siden jeg og Andreas sluttet å sove alene. Men nå de siste månedene har vi også sluttet å sove tett.

Dritten i midten

Det er nemlig en annen som har tatt plass og vil ligge tett.

Verdens beste venn

Min aller beste venn i hele verden vil holde meg varm og vi deler alltid dyne ❤ verdens beste Lucky ❤

Når du ikke kan føle

Hvem bestemmer hva du skal føle?

Jeg har akkurat opplevd å få en kommentar som hentydet at jeg ikke fikk lov til å bli lei meg, det ble sagt "Hadde situasjonen vært en annen, hadde du fått lov å bli deg". Altså, jeg hadde fått lov? Situasjonen var ikke "ille nok" for at jeg skulle kunne kjenne sorg? Hvordan skal jeg tolke dette? Situasjonen handlet om meg og hvilke følelser som raste gjennom kroppen min. 

For meg var situasjonen ille og det gjorde meg vondt. Hvorfor skal noen komme å fortelle meg at disse følelsene kan jeg ikke ha. Who asked me what I felt at that moment? ingen gjorde det.

Alle opplever vi situasjoner på forskjellig måte, men man må være totalt uten empati, for å kunne fortelle andre når de ikke får lov til å føle.

Akkurat nå lever jeg i min egen lille boble, jeg prøver å stenge ute alle følelser, for hvis jeg ikke kan bestemme selv hva jeg skal føle, ser jeg ikke vitsen. Jeg vil nok komme sterkere tilbake, men akkurat nå vil jeg slutte å kjempe, hvert fall hvis jeg må kjempe alene.

selv om jeg her ikke sier noe om hva slags situasjon det dreier seg om, så er det et veldig sårt og vondt tema, noe som gjør meg redd og trist, jeg er konstant redd for å bli såret, å det har ikke akkurat blitt bedre, egentlig burde jeg isolere meg fra alt og alle, for da vil ingen kunne såre meg eller skuffe meg. Akkurat skuffelser er noe jeg har hatt veldig vanskelig for å håndtere i det siste.

Men man kommer ikke gjennom livet uten å møte motgang, sorg og skuffelser-

08.03.2018

Den dagen hvor alt er negativt og kjipt, har vi ikke alle hatt denne dagen?

Jeg har en tid følt meg veldig ensom og veldig liten, det blir liksom meg mot hele verden, den følelsen sitter jeg med nå. Jeg har mistet så mange, ødelagt så mange relasjoner, men jeg har også mistet meg selv i alt dette. Jeg kjenner ingen motivasjon. Jeg føler meg som tidenes dårligste venn og som verdens verste kjæreste.

Jeg har opplevd noe som får meg til å tenke gjennom forholde mitt, det fikk meg til å kjenne at jeg ikke er nok, at lille meg ikke holder. Å den følelsen tror jeg at jeg ikke er alene om å ha følt av og til. 

Jeg har også kommet opp i en utrolig vanskelig og følelsesmessig situasjon, med en av mine nærmeste venninner. Jeg vil så gjerne forstå og støtte, men jeg makter ikke når det stadigvekk slår negativt tilbake på meg. 

Så er det denne lange konflikten med systemet, den ser jeg ingen ende på.

Aller mest vil jeg bare gi opp, stenge meg inne og slutte å kjempe, kampen er tøffere når du står alene.

Tilgivelsen blir aldri for gammel

God fredagskveld til alle! <3

Nå har jeg lyst til å fortelle om noe jeg opplevde i Oktober, kanskje ikke en veldig spennende ting, men kanskje til ettertanke for noen der ute.

Jeg og Andreas var på fest, en liten intimfest med få deltagere, det var veldig veldig koselig <3
Han som arrangerte festen har en liten låve som han har gjort om til "festbule", med lyd, lys og egen bar, veldig stilig, minuset er at, for å gå på do, må man altså gå ut og inn i hovedhuset, greit nok egentlig, men som dere vet, så går alkoholen rett gjennom vært fall hos meg, haha. 

Så det var altså når jeg var på do, at det skjedde, når jeg var ferdig hører jeg at noen kommer inn, for så å ta i håndtaket, eh eh,, opptatt tenkte jeg med et lite smil (litt flåsete var man jo blitt utpå kvelden). Men jeg låser opp å holder døra for nestemann. Men hun som stod der skulle ikke på do, hun spurte om hun kunne få to minutter med meg å prate på.

Hun forteller meg at hun har så dårlig samvittighet for måten hun oppførte seg mot meg på, når vi gikk på barneskolen, at hun så gjerne ville si unnskyld og forklare seg.

Dette er altså første gang noen noen gang har kommet til meg å bedt meg om unnskyldning, å jeg ble veldig satt ut på en måte, visste ikke helt hva jeg skulle si, for hvordan takler man egentlig sånne ting? 

Hun fortalte meg at grunnen til at hun var med på å mobbe meg, var fordi hun ble ofte mobbet selv, og hun ville liksom være en av de "kule" i klassen sin og da gikk det utover meg dessverre.

Jeg ble samtidig veldig glad, for at hun hadde mot nok til å be meg om unnskyldning, og det skal sies at hun er ei veldig veldig trivelig og søt jente, så vi fikk det artig resten av kvelden også.

Dette ville jeg fortelle fordi, det er kanskje noen andre der ute som sitter med dårlig samvittighet ovenfor noen, å dere skal vite at det er ikke farlig og be om unnskyldning, uansett hvor mange år det er gått <3

Når deres ord blir min identitet

Dette innlegget har jeg tenkt på lenge, men jeg har ikke helt funnet energien til det, jeg vet ikke om jeg har den energien som dette innlegget krever av meg, men jeg skal gi et forsøk, for dette innlegget handler om noe som for meg stikker veldig dypt.

Jeg har lest og hørt så mye om angst og depresjon de siste dagene, nei de siste ukene faktisk, det florerer i media, daglige blogginnlegg og facebookoppdateringer som handler om redsel og dårlig selvbilder, mobbing og ettervirkningene. 
Jeg hørte en si noe sånt som "Når deres ord, blir min identitet". og akkurat dette satte seg så godt i meg, for dette var noe jeg kjente igjen, det var en så god beskrivelse av hvordan min oppvekst har formet meg og gjort meg til meg!

Det jeg mener er at mine opplevelser på både godt og vondt har påvirket hvordan jeg skal bli, altså påvirket min identitet.

Hvorfor hadde jeg dårlig selvtillit? Hvorfor skulle ikke jeg være bra nok?
JO, fordi jeg gang på gang har hørt fra andre at jeg IKKE er bra nok, ikke pen nok, ikke snill nok, ikke flink nok, ikke smart nok. 
Og akkurat de kommentarene ble min hverdag i veldig mange år, tilslutt tror man at det er sånn det er, tilslutt tror man på alle kommentarene man får høre om seg selv. I mange år trodde jeg at ingen likte meg, at folk ble redd for meg, jeg følte meg rett og slett smittsom ovenfor andre mennesker.

Jeg begynte å distansere meg, stenge meg inne, unngå blikkontakt og konfrontasjoner, til og med i min egen vennekrets var jeg alltid redd for at de snakket stygt om meg når jeg ikke var der, alltid redd for at de skulle droppe meg, og etterhvert gjorde de vel kanskje det også, å det fordi jeg gikk bare mer og mer inn i meg selv, ville ikke åpne meg og slippe folk inn på meg. Jeg hadde ikke tillit til noen. Jeg gikk inn i en egen boble og følte meg på utsiden av verden hele tiden, jeg var med, men jeg var ikke med. Dette er vel ettervirkningene som har preget livet mitt i alle år, jeg er alltid redd for å møte nye mennesker, som regel går det alltid bra til slutt.

Jeg har fått kommentarer på at jeg virker overlegen og hoven mot nye folk og det stemmer kanskje, det er vel en type forsvarsmekanisme, at jeg ikke er spesielt åpen fordi jeg klarer ikke å slippe folk tett på meg, jeg må ha alt litt på avstand en periode før jeg får tillit nok for å bli kjent.

Det siste året har jeg gått gjennom en ganske stor psykisk endring, for nå har jeg litt av den selvtiliten jeg burde hatt for mange år siden. Etter at jeg gikk inn i forholdet med Andreas har ganske mye forandret seg, for jeg har måttet presse meg selv til å treffe nye mennesker og oppleve nye steder. Selv om det har vært tungt for meg, er det likevel verdt det, fordi jeg har det så mye bedre med meg selv. Jeg tok faktisk toget helt alene for å besøke familien til Andreas i jula.

Livets kamp

Er det lov å si at man er sliten? Er det virkelig lov å la seg selv forfalle?
 
Vel, ikke vet jeg, men det jeg vet med 100% sikkerhet er at jeg er en sånn rebell at jeg gjør det uansett... jeg er skjelden den som klager, å om jeg skulle komme til å gjøre det, så gjør jeg det som oftest i stillhet. Men jeg blir jo litt inspirert av andre mennesker som klager høyt og tydelig på livets harde kår og samfunnets urettferdigheter. Jeg blir litt sånn inspirert til å skrive litt om hva jeg tenker eller hva jeg aldri klager høyt om! For jeg har en god god del å klage for, men som jeg å som dere vet, er det jo ikke store i hjelpen i å bare trykke ut alt man er missfornøyd med, det som hjelper der i mot er å ta grep om situasjonen, men som man også vet gjør jo politikken, regjeringen og samfunnet det ekstremt vanskelig for den enkelte.

La oss starte med begynnelsen. Da jeg en dag tidlig i November ble født, var det nok en gledens dag, akkurat som de fleste andre fødsler, men man kan vel si at den lille tulla hadde nok å by på. Mine foreldre fikk tidlig vite at jeg led av alvorlig synsnedsettelse,men hva i alle dager innebærer det? De fikk også vite at jeg med "god sikkerhet" kom til å bli helt blind, altså totalt uten syn. Ja tenk dere å få en slik beskjed, når man får sitt første barn? Joda, det finnes verre ting, men dette handler ikke om hva det kunne vært, men hva realiteten er.

Noen ganger, eller oftere nå tenker jeg at det ville kanskje vært lettere om jeg var totalt blind? Ikke at jeg ønsker det! Men gjennom 10 år i grunnskolen med stadig utprøving "hva kan jeg, hva ser jeg, hva kan jeg ikke, hva ser jeg ikke", blir man "litt" lei. Å det bare fortsetter. Hvor mye kan hun klare med det synet hun har, hvor mye syn har hun? Gjennom 4 nye år på vidergående gjentok prosedyren seg. Det ble 50% skolrløp, fordi det var det jeg klarte med synet mitt.

Så da skolen endelig var over måtte vi overbevise en arbeidsplass om å ta meg inn som lærling, dette gikk egentlig greit,  men igjen dette spørsmålet både rettet direkte til meg og over hodet mitt, "men hva med synet da, hvor mye kan hun?" Jada, lite syn hsr utfordringer, vi hsr skjønt det nå! 

Jeg prøver å glemme at det finnes ting jeg aldri får se, jeg prøver å leve livet mitt med hverdagsutfordringer så godt jeg kan. Bare det å gå på butikken er vanskelig nok, når prislappen er i miniatyr format, da får jeg bare ta det jeg tror er billig, eller satse på at det ikke er for dyrt? Ut å bestille mat, prøvd det alene hvis menyen er uleselig? Man vil jo gjerne vite hva de serverer? Nok av utfordringer i hverdagen altså.

Jeg trenger ikke at hele verden skal minne meg på alle utfordringer og ulemper jeg har, for det vet jeg veldig godt selv. 

Nå er jeg i NAV's "klør", å jeg har måttet kjempe for det jeg har rett på! Alle mener jeg ser for lite og har for store utfordringer. Men nav mener at 5% syn ikke er alvorlig nok?!! Er det dette man kaller å falle mellom barken og veden?

Når jeg var ungdom ble jeg deprimert, liten og redd, etter mange års nedrykkelse og mobbing helt fra veldig tidlig alder klarte jeg ikke å godta meg selv eller situasjonen min. Fordi jeg alltid ble minnet om at jeg ikke kunne eller klarte alt slik andre kunne og klarte. I barneskolen ble jeg stigmatisert fordi jeg ble så synliggjort av mine lærere. Jeg hadde egen spesialpult med masse pcutstyr, noe som skulle hjelpe meg i timene, men som i stede ble en fysisk og psykisk vegg mellom meg og resten av klassen. Assistent hadde jeg å, som gjorde at jeg ikke fikk være like mye "barn", sende lapper i timen har vi alle gjort?  Men for meg som hadde en assistent over skulderen hver eneste dag? Jeg ble på en måte en outsider fordi jeg ikke fikk ta del i Lappesending! Dette var min erfaring de 7 første årene av skolen. Jeg byttet til slutt skole, fordi både jeg og mine foreldre mistet tilliten til skolen, og fordi mobbingen bare eskalere.

Jeg hsr blitt sett ned på så lenge at jeg til slutt ser ned på meg selv. I en periode følte jeg meg som en så stor byrde og skuffelse at jeg ønsket å gjøre slutt på alt, da startet selvskadingen. Jeg gikk løs på både armer og lår i et forsøk på å døyve smerten jeg følte på innsiden, selv om dette egentlig ikke hjelper, ga det mening der og da.

Jeg har med andre ord kjempet lenge for å komme hit hvor jeg er i dag. Sårene inni meg vil aldri helt gro, men de vil minne meg på at jeg overlevde.

Og ja, hva kan jeg klare med dette synet? Jeg kom hit, gjorde jeg ikke? Jeg overlevde.

Jeg har kommet lengre enn hva de fleste trodde, jeg har oppnådd mer enn forventet og endelig har jeg det ganske bra med meg selv, selv om kampen mot nav ennå ikke er vunnet så ser jeg lyset i enden av tunnelen.

Men jeg er sliten, fordi jeg kjemper hver eneste dag, for å bevise at, jo jeg kan. Og det er lov.

Blod svette og tårer

Hei alle kjære og nære! ❤

Da er vi endelig kommet ut av den gamle leiligheten og inn i den nye.
Men denne siste uka har vært preget av veldig mye slit! Mye jobb, mye pakking, vasking og det som hører med å flytte.
Jeg har gått gjennom uka, med noen tårer, som kommer av at det rett og slett ble litt for mye, litt for mye ansvar og litt for mye fysisk og psykisk jobbing.

Da vi endelig etter en evighet ble ferdig å kunne låse døra til den fine gamle leiligheten vår, var det en stor lettelse!

Vi var sent ferdig på torsdag kveld, så da sov vi over hos en venn av oss, maken til kamerat! Som tar i mot to slitne og gretne ungdommer og den gale adhd hunden vår! Hehe 😊

Men gleden var kortvarig!
Da vi endelig kunne låse oss inn i den nye leiligheten for å pakke ut, da kom tårene igjen! For det viste seg at det vi trodde var en ren og trivelig leilighet var alt annet!
Ved første øyekast så det bra ut, helt til vi åpnet skap og flyttet på noen få møbler som stod igjen.

Jeg kan ikke forstå at noen uansett hvem, kan klare å leve i så mye rett og slett dritt!

Vi er heldigvis blitt enige med utleieren som er utrolig ordentlig og hyggelig om en løsning, han var også innom å så tilstanden.

Så hele helga har vi vasket og ryddet, å vi er ennå ikke klare!
Bilder kommer når det ser litt hyggeligere ut ❤

Leilighet og pepperprat

Det er tidlig tidlig lørdag morgen, å her har vi ennå ikke lagt oss 😊
Jeg har akkurat vært ute å kjørt litt sammen med min kjære lillebror. Markedet for lett tjente penger en fredags natt er stort her i byen.

Siste kjøringen var av to hyggelig gutter/karer 😅 praten gikk og humøret var fylt av humor og pepper!

For å si det sånn, er det et marked i denne kjære lille byen vår som er enda bedre tjent enn å leke taxi i helgene, så er det gatesalget!  😶 det florerer av utsalg, tilbud, tjenester og alt det der...

Men så over til det jeg egentlig skulle fortelle om!

Endelig ser det ut som jakten på leilighet er over! Endelig kan vi lene oss tilbake å føle oss trygge på at 1.september, har vi et sted å bo. ❤ Da er det bare å pakke sammen, vaske ut å flytte inn 😊 å det skal bli litt deilig å komme pittelitt ut av sentrum. Senest i går kveld hadde naboen i bygget ved siden av, tidens fest! Det vil jeg hvertfall tro, etter volumet å dømme 😅

Men det blir samtidig trist å miste leiligheten vår 😢 den er jo så fin og stor 😅

Gleder meg masse til å starte litt på nytt i ny leilighet sammen med Andreas og Lucky ❤ vår lille familie ❤
Lucky har forresten blitt mye tryggere på og rundt oss og han trives veldig godt, men gråter når en av oss går 😘 verdens flotteste hund, litt jobbing, så blir han fin.

Glede meg til å legge ut bilder fra ny leilighet ❤😁

Lov å drømme

Altså, hva skal man si?
Nå er jeg sint, fortvilet, lei meg og jævlig stressa!

Hvor mange ganger i løpet av tre måneder skal man kunne takle å bli avvist? Vi er på vår evige jakt etter leilighet i nærområdet, noe som ser mørkere og mørkere ut for hver dag som går og kommer nærmere 1.september. For i verste fall står vi uten tak over hodet den dagen, og det er ikke en situasjon som er veldig ønskelig!

Vi har desverre møtt på utallige useriøse utleiere på denne reisen vår. Vi står på hver visning, smiler og nikker, forelsker oss i hver plass, (så og si, med unntak). Blir tatt i mot med åpne armer og lovnader om gull og grønne skoger, vi er perfekte, nesten hver gang! Vi tar farvell med vår "fremtidige" husvert og lovnader om å høres i morgen, vi ringer dere så snart vi kan, dere er en av favorittene altså!

Men hva skjer? Telefonen kunne like gjerne vært død, så stille er den! I et tappert forsøk på å redde en stakkars leilighet fra å havne i feil hender, trykker jeg liv i den døde telefonen, først en liten uskyldig tekstmelding "heisann😊 takk for visningen, det var veldig hyggelig, vi er spente nå 😊"

Så stillhet og venting og venting og venting. Gir det gjerne noen timer, vi vil ikke være påtrengende heller!
Men tilslutt må det trykkes liv i telefonen igjen, og den gir fra seg de velkjente pipene til andre enden, men ingen svarer der. Hva har skjedd? Zombieapokalypse, er verden i ferd med å falle?
Er det derfor ingen gir livstegn fra seg?

Vi gir ikke opp, men det hadde hjulpet mye om de som gjerne vil leie ut hvertfall kan si "hei, den ble ikke deres" sånn i stedet for at vi venter på drømmehuset og kanskje lar andre passere, fordi vi fikk så godt og trygt inntrykk av dere.

Snakkes ❤

Visning og flere visninger

Heisann <3

I dag er det fredag og det er ettermiddag og siste visning på leiligheten er endelig unnagjort!
Vi har stått på for å rydde og vaske våre 100m2 med leilighet, å vi kan endelig lene oss tilbake å tenke nå er vår jobb gjort! 

Men.. Dessverre har vi ikke funnet noen ny leilighet til oss selv ennå :( så etter to måneder og sikkert snart 100 visninger har vi ennå ikke funnet ei trygg havn! det viser seg å være grusomt vanskelig å få seg en ålreit plass og bo, Jeg og voffe har smilt på hver visning, men det er visst utrolig vanskelig å få leid noe når man har med samboer på lasset, haha neida.
Det er ikke alle som ønsker å leie ut til hundefolk, å det skjønner vi godt, men et eller annet sted må det jo finnes rom for oss også <3
Vi gir ikke opp, å er klare for ny visning i kveld og en på søndag.

 

Leiligheten er hvert fall nydelig ren! 


På mandag begynner hverdagen for fult med jobbing etter en lang med litt dårlig ferie, mye styr og ordning disse ukene, samtidig som jeg har vært veldig syk, men nå har jeg endelig vært hos legen og tatt full sjekk med blodprøver og alt, så da er det bare å vente på svar.

Jeg skal bli litt flinkere på å oppdatere fremover, nå har jeg endelig fått igjen pcen min, da sambo endelig har fått hentet sin <3

 

Vi blogges <3

Janteloven

  1. Du skal ikke tro at du er noe.
  2. Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
  3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
  4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
  5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
  6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.
  7. Du skal ikke tro at du duger til noe.
  8. Du skal ikke le av oss.
  9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
  10. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

Dette er janteloven som ble skrevet av forfatter Aksel Sandemose i år 1933.
Han mente at denne teksten ga et godt bilde av den ondskapen til å trykke andre ned, som vi mennesker har vist helt fra første samhandlingsstund.

Jeg begir meg ut på tynn is nå, og det vet jeg veldig godt, men jeg har bare tenkt på dette de siste dagene, at denne teksten er egentlig veldig god, disse 10 budene, som handler om etikk og holdninger.


"Du skal ikke tro at du er noe" er det første budet og dette taler jo for seg selv, man skal ikke hevde seg selv på en dårlig måte over andre medmennesker, vi alle er like mye verd
(Hvorfor det er så mange mennesker ute i denne verden som ikke kan forstå eller ta inn over seg dette er for meg helt uforstårlig.)

"Du skal ikke tro at du er like så meget som oss." Men er ikke dette motsigende til det første budet, tenker du kanskje? Å jo det er det faktisk, for her står det jo faktisk at du ikke skal tro at du er like mye verd som andre? Men hvis vi vinkler dette på en litt annen måte, sier dette budet oss at vi skal ikke sammenlikne oss med andre og vi skal være ydmyke mot våre medmennesker, dette er vertfall hvordan jeg har valgt å tolke dette andre budet.

"Du skal ikke tro du er klokere enn oss." Dette handler igjen om at vi er likeverdige og vi alle er kloke på vår måte, så igjen skal man ikke hevde seg selv ovenfor andre.

"Du skal ikke innbille deg at du er bedre enn oss." se deg selv på lik linje med mennesker rundt deg, vær ydmyk og god mot alle.

"Du skal ikke tro du vet mer enn oss." For i dagens samfunn vet jo alle alt? er det ikke sånn det er blitt? du vet egentlig hva naboen din pleier å spise til frokost?
jeg tror dette handler om det gamle ordtaket "Å feie for si ega dør," for det er nemmlig sånn at at vi vet ikke alt, og vi trenger ikke og skal ikke vite alt, (jeg vet mer om mitt liv enn hva du gjør, og du vet mer om ditt liv en hva jeg gjør)

"Du skal ikke tro du er mer enn oss." som dere ser så er det likevel gjenntagelser i sitatene, å igjen handler det om å skal minne oss på at vi ikke er mer eller mindre enn noen annen rundt oss, uansett hvem vi er, er vi alle på samme plan.

"Du skal ikke tro at du duger til noe." dette betyr ikke at du skal slutte å tro på deg selv og hva du får til, dette handler om at du skal være ydmyk mot deg selv, det handler om at du ikke skal forvente for mye av deg selv. 

"Du skal ikke le av oss" denne tror jeg ikke at jeg trenger å forklare nærmere, for det er faktisk sånn at å le av andre på et dårlig grunnlag er etisk feil. selv om det er fristende av og til!

"Du skal ikke  tro at noen bryr seg om deg." denne er jo en smule deprimerende, ikke sant? Men jeg tror det handler om å være forberedt på at noen ganger må man bare klare seg selv, å ikke alltid forvente at noen er der for å ta deg i mot. 

"Du skal ikke tro at du kan lære oss noe," Dette er det siste budet og kanskje det jeg er mest uenig i, fordi vi i dagens samfunn kan alltid lære hverandre noe nytt, vi kan alltid lære av hverandre uansett hva det kommer til. 

............................................................................................................................

Dette har vært mine tanker om disse ti budene i janteloven, og det er nok ikke alle som er enig med meg i mine tanker rundt dette, men det synes jeg er helt greit. Vi alle har forskjellige oppfatninger og meninger om hvordan ting skal være og er.

Når vi ble mor og far og dobbelt så mye hund

Hei <3

Jeg har hatt så mye annet å holde på med at jeg ikke har fått tid til å skrive akkurat dette innlegget, men Here we go!
 

Jeg og Andreas har fått et nytt familiemedlem, han er 8 måneder og er en utrolig god og snill Grand danois og pointer blanding. Når vi først snakket om at vi ønsket oss en hund, var jeg veldig tydelig på at jeg ønsket meg en mellomstor litt lurvete hund xD så har vi snakket om dette frem og tilbake. Men en dag så spør Andreas meg om vi skal ta i mot en omplasseringshund fra en som Andreas kjenner. I tre dager snakket vi om dette, å tilslutt ble vi enige med oppdretter at vi skal prøve oss, jeg hadde da fått vite at han var mellomstor, sånn type knehøyde, jippi tenkte jeg da!

 

Men når kjæresten kommer hjem med dobbelt så mye hund..


For det var akkurat det jeg følte da jeg så han for første gang, knehøyde sa du? hvem sin da? for det var vertfall ikke min knehøyde som var tatt i betrakting, haha! Men det skal sies at han er en utrolig rolig og flott hund som har tilpasset seg utrolig godt og vi har blitt veldig glad i han på disse to ukene vi har hatt han <3

Så nå står vi altså også på flyttefot for at lille Lucky Fighter skal få litt uteplass og boltre seg på og fordi huseieren ikke var så fornøyd med en sånn sværing, haha.

Så vi er blitt helt ferske hundeforeldre å det er vi veldig glade for <3

<3

 

 
<3

Når shopping gjør meg deprimert

Hei! 

I dag har det vært en sånn dag som typisk nok starter dritdårlig, jeg er trøtt og sliten, sleper meg ut av leiligheten i fjerde etasje og ned på gata for å gå på jobb. Så kommer jeg på jobb å dagen er fremdeles ganske dårlig, men fordi jeg har så gode kollegaer, så gikk det bra.
Og fordi jeg har verdens herligste kjæreste som sendte meg utrolig fine ord på starten av dagen, kan ikke få sagt mange nok ganger hvor mye sånt betyr for meg, noen sier klisjè, men jeg simpel tenn elsker de små tingene i hverdagen.

Men her om dagen gikk dagen litt omvendt, at dagen går fra superbra til helt bunn, er kanskje ikke så ofte, men det skjer. 

Som de fleste av oss har oppdaget har det jo vært veldig varmt de siste dagene, å jeg så mitt snitt til å få kjøpt meg noen shorts, altså det skal sies, jeg har mye klær! Men jeg mangler en del sommerklær, kroppen min er rett og slett ikke glad i sommerlette klær, haha. Men det må til, så derfor tok jeg turen bort på Kuben, kjøpesentret her i byen for å titte litt på salg, salg er jo noe de fleste av oss liker, "ta tre betal for to og tre plagg for 99kr". Joda jeg gikk tappert inn på en butikk, jeg ønsker ikke i dette innlegget og navngi butikken, men jeg har hørt at flere har den samme opplevelsen.

Den opplevelsen jeg fikk når jeg gikk inn i denne butikken er ansatte som er lite motivert for kundebehandling, de haster forbi deg, med kun noen sideblikk på deg som kunde, litt sånn "skal du liksom handle her". å det skal sies at dette er en helt vanlig kjedebutikk, ingen dyr moteforetning. Men tappert går jeg videre til stativet med shorts på salg, å joda, der fant jeg 4 shorts jeg likte veldig godt i litt forskjellig stiler, så jeg drasser med meg haugen inn på prøverommet, man liker jo gjerne å prøve klærne først, selv om man velger riktig størrelse.

Og det var det jammen godt jeg gjorde! For etter 4 forsøk på å dra shortser i min egen størrelse over rumpa, stod jeg faktisk med tårer i øynene... Ikke en av dem passet, å det var ikke bare at de var smått trange, jeg fikk dem faktisk rett og slett ikke over rumpa! å jeg står med meg selv å føler meg så ille berørt av hele situasjonen, for jeg jobber veldig hardt om dagen med vekten. Jeg kan egentlig ikke beskrive den følelsen jeg satt med da, dette er jo egentlig bare en bagatell, kunne jo bare gått opp en størrelse, sant? Men på salg skjønner du, der er det ikke masse forskjellige størrelser å velge mellom, der er du heldig om du finner din i haugen av rot. Men så har jeg fått høre at i akkurat denne butikken burde man gå opp 1-2 størrelser, altså en relativt stor kjede faktisk. 

Å da blir jeg litt betenkt? i dagens samfunn som det er så greit å være stor? eller liten? alt hva som er situasjonen, så tenker man jo at det også skal være helt ok å gå i butikken å dra på seg sin egen størrelse også skal dette egentlig være greit. Men sånn er det altså ikke?
Jeg må si at jeg tenker på disse jentene som trener mye for å holde seg i form, å vær gang de skal gå i butikken så må de kanskje velge størrelse L i stede for størrelse S, som de egentlig bruker.. Å hva gjør dette med ditt selvbilde når man gå inn i de små trange prøverommene?

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg fikk en utrolig dårlig dag etter denne misslykka shopping turen, å det er skjeldent at jeg blir deprimert av shopping, men denne gangen ble jeg faktisk veldig lei meg, for jeg vet selv at jeg er ikke kjempe stor, men jeg har litt komplekser, å derfor er det veldig ubehagelig med alle disse klærne som rett og slett er laget for tynne slanke damer.. 

Hvor det skal være greit å være i alle størrelser, former og fasonger, så må vel også kleskjedene, klesdesignerne komme på banen med klær som kan om så godt som mulig passe alle? Jeg skjønner at alt ikke kler alle, men så fort du kommer opp i 38-40 og er i 20 årene, så er det minimalt med ålreite klær... 

 

Det er greit å være i den størrelsen man er så lenge man har det bra med seg selv!

Generasjon - Prestasjon

Hvor får dere energien fra? 

Ja, alle dere som står opp kl 7:00 hver dag? Som hopper opp å smiler til dagen? Som holder fast på smilet og humøret gjennom hele den lange dagen? Som ennå har energi når arbeidsdagen er over? Eller som kanskje reiser fra den ene jobben til den andre? Hvordan klarer dere det? 

Jeg er sjalu! Jeg er sjalu fordi jeg nesten ikke kommer opp av sengen, å fordi jeg putter på dette anstrengende gode humøret, ennå det eneste jeg vil er å krype hjem igjen til sengen min. Jeg er sint fordi jeg ikke får det til, får til alt dette som det forventes at man skal klare.

Er det lov til å være sliten, når man bare er 23 år gammel? Er det lov til å føle at alt noen ganger er håpløst? Eller er det lov til å føle seg lei av livet? 

Selvsagt er det lov! Men samfunnet dømmer deg som lat, hvis du er 23 år og sliten. 

!Generasjon - prestasjon!



 

Venner som kommer og venner som går

Når du føler deg så sykt alene, å faktisk innser at det er din egen feil at du er det! Den følelsen er så vond og jeg vet at jeg ikke er alene om å ha det sånn.
"Venner som kommer og venner som går",
har fått en helt ny betydning for meg, spesielt den aller siste tiden, men jeg vet at dette er noe som har skjedd over tid i løpet av flere år. Faktisk så strekker det seg flere år tilbake, til en ungdomskjæreste jeg en gang hadde, Min første "love of my life" type, haha, må egentlig le av det hele, eventyret ble til et mareritt..

Det ble gradvis større avstand mellom meg og mine gode venner og venninner, da jeg fikk denne kjæresten. Noe av grunnen var at jeg var dum og forelsket og den andre delen av grunnen var at han ikke likte mine venner, som sagt var jeg dum og forelsket. Å nei da, jeg skal ikke legge skylden på noen andre, for det er jeg alt for flink til fra før av, jeg har mer eller mindre ubevisst skøvet mine nærmeste lengst mulig vekk fra meg. Å det realiserer seg nå, når jeg enda en fredagskveld sitter hjemme mutters putters alene mens Andreas er på jobb. Alenetid er fint, men når jeg har alenetid hver eneste gang han ikke har tid til meg, da blir det fort ensomt, å det er overhode ikke Andreas sin feil!..

Men hva er problemet egentlig? Hvorfor ikke bare ta kontakt med folk da?
Saken for min del er at jeg er så sliten så ofte, jeg er på tampen av lærlingperioden og skal snart ta fagprøve, og disse tre siste årene har vært så utrolig tunge og vanskelige, fordi jeg føler at jeg bare har stått på pause og faktisk så er det en smule vanskelig å bare se på alle som rusher forbi med livene sine, noen får stabil jobb, og andre får unger og familie. Men hvor er jeg? I en periode i livet hvor alt er tungt og vanskelig, alt er dobbelt så slitsomt det kunne vært, å jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg skal gjøre det for å fikse det. Og tanken på at det vil fremdels være sånn de neste to kanskje tre årene blir jeg rett og slett kvalm av.

For fakta er at selv om jeg vil ha kontakt med gamle venner og få kontakt med nye og være sosial og alt, så er det faktisk sånn at jeg klarer det ikke. Når jeg kommer hjem fra jobb er jeg så sliten at jeg knapt kan stå på bena, svimmel og ute av stand til å tenke kan jeg synke ned i sofaen, prøver å holde meg våken, men 15 minutter etter at jeg har kommet hjem er jeg i dyp søvn, å jeg kan sove i flere timer, å enda sove opptimalt om natten, jeg kan med andre ord sove 4 timer på dagen, men likevel stupe i seng rundt kl 23 å sovne like lett. Det gjør vondt å ikke klare å treffe venner, det gjør vondt å se at jeg har meldinger og tapte anrop når jeg en gang våkner igjen. 

Jeg tror det er vanskelig å kunne sette seg inn i min situasjon, "alle er jo slitne etter jobb". Å derfor føler jeg ofte at mine venner, absolutt ikke alle, men noen rett og slett slutter og ta kontakt, fordi jeg alltid sier nei, fordi jeg aldri orker. Jeg føler ikke at jeg kan forvente at alle skal stå på døra mi hver fredagskveld eller lørdagskveld, når jeg har sagt nei gang på gang tidligere.

Når jeg er ferdig som lærling i Desember, da er det min tur til å leve å prøve å reparere alt dette, det håper jeg værtfall. Jeg håper at noen sår kan leges.

 


Gammelt bilde fra mine unge dager hvor alt egentlig var problemfritt.
 

 

Dagen i går og dagen i dag

Åh GOD torsdag alle sammen!
I dag kunne jeg sove lenge, å det var utrolig godt å få sovet skikkelig ut, etter en utrolig fantastisk dag i går. Jeg bare elsker de dagene jeg slipper å stresse, og jeg elsker de dagene hvor jeg ikke trenger å tenke på at jeg skal tidlig opp på jobb neste dag.

Gårsdagen og hva som skjedde da

Først var det en god rolig morgen med verdens flotteste kjæreste, vi kunne bare ligge i senga å tenke, "I dag, da stresser vi ikke". Jeg spiste frokosten min super tregt med en episode av the vampire diaries, så tok vi turen innom en god kamerat og virkelig nøt sola som endelig er kommet tilbake.


Jeg fikk vært med på innspillingen av en episode av garasjen fra viassat 4, det var gøy, man kan vel trygt si at den frøkna her blir litt star-struck når Asgeir Borgemoen plutselig står der, eh hehe. Så ja, jeg tror ikke de to minuttene med flause vil bli vist i den faktiske episoden, der jeg står ved siden av lillebrors bil når sistnevnte hadde stukket av, fordi han er kamera sky. og denne mannen som jeg først så på barne-tv og senere i diverse bilprogram, kommer bort å sier at Hyundaien til bror min er undervurdert og rimelig stilig, og det eneste jeg kan svare er " ja den er ganske tøff".. hva tar du meg for.. er det mulig tenkte jeg inn i mitt lille hode i etterkant, men sånn er det jo bare, litt flauser på innspilling får være greit synes jeg.

Resten av dagen gikk med til sosial hygge med kjæresten og venner, vi ble sittende til langt ut på kvelden/natta før vi slitene og fornøyde slepte kroppene våre hjem.

Så i dag var det godt å kunne våkne å tenke at, "nei i dag skal jeg bare slappe av og ikke tenke på noe annet enn å slappe av, og det som er enda bedre og ganske herlig å tenke på er at jeg ikke skal på jobb i morgen heller!! For selv om jeg er utrolig glad i jobben og alt som har med den å gjøre, så synes jeg at det er utrolig godt med litt fri inn i mellom.

Planen videre i dag

Ja, jeg har jo selvsagt noen planer for resten av dagen også, å det er rett og slett å ta livet fullstendig med ro, henge opp ei klesvask, ta en liten besøkstur med kjæresten, så skal vi spise og bare se på serie resten av kvelden, for å lade opp til helga, for da er det klart for gjeddefestivalen på ringerike! og siden det er spådd så utrolig bra håper jeg at jeg kanskje kan slippe å se ut som et spøkelse når helga er over!

Snakkes

Interessen som "ikke" skapt for meg

Feil person, med feil interesse, på feil sted?

Dette er en tanke som ofte treffer meg, spesielt når jeg sitter for meg selv og kan tenke. Interessen min er ikke laget for meg, eller er det jeg som ikke er laget for interessen min?

Alt for lenge har det vært vanskelig å få forståelse, og alt for lenge har det ikke vært like akseptert å være jente i bilmiljøet.. Og ikke nok med at jeg er jente, men jeg kan aldri ta førerkort, så jeg spør meg selv ofte, hvorfor er det dette som har blitt min store interesse? Hvorfor var det jeg som skulle bli fartsgal? Hvorfor skulle mitt hjerte hoppe over et og to slag, ved synet av de nye hotte sportsbilene? Eller hvorfor er det jeg som snur meg i begeistring når en klassiker av en amerikaner kommer rullende med rallende motor? Hvorfor meg? Som ikke kan motor, som ikke ser godt nok til å kjøre min egen bil?...

Så urettferdig, tenker jeg ofte..

Bare for et par måneder siden måtte jeg selge bilen min, mitt prosjekt, som jeg jobbet med og eide i litt over 3 år, bilen jeg stolt kunne kalle min, anlegg på 141db, og tema var selvfølgelig  rosa. En Opel tigra 97 modell, litt utenom det vanlige. Det er rart hvordan enkelte ting bare får denne affeksjonsverdien, så derfor måtte jeg gråte litt når jeg måtte selge den.

Jeg har gang på gang tenkt på hvordan det har seg at denne interessen har forplantet seg i meg. Men det skal sies, helt fra jeg var liten har jeg vært rundt i bilmiljøet. Pappaen min har en genuin interesse for amerikanske biler, så jeg og mine to yngre brødre har alltid hengt med på treff, ligget i campingvogn og hytte med lyden av amerikansk motor brølende rundt oss, å vi hadde det alltid like storfint! Husker så alt for godt "salt og pepper potetgull og solo i fargerike plastkopper," det var standard på hvert et treff med pappa.

Nå når jeg har blitt voksen er jeg ikke like ofte med på treff, det er litt begrenset plass i pappas lille campingvogn, som han ordnet og fikset slik at den skulle stå i stil med bilen. Men jeg har vært med på det lokale treffet på Hønefoss hver sommer, for det er ikke bare bilene som trekker, men hele atmosfæren på disse treffene, alle kjenner alle, å det er aktivitet fra torsdag til søndag. Noen kaller oss rølpegjeng og harryfolk, men vi har et så ekstremt godt og trygt miljø.

Noen synes vel kanskje at jeg har blitt litt for gammel for rånetreff og donk donk musikk, men for meg finnes det ingen aldersgrense på moro!

En av drømmene mine er å en dag få stille opp på gatebil med min egen bil og mitt eget preg, og dette lå i kortene mens jeg jobbet med bilen min, men jeg måtte la det ligge når verken tiden eller pengene strekte til. Men jeg har ikke gitt opp, å tenker ennå på den store dagen, der hvor jeg kan si ?se her, se hva jeg har fått til!?

Interessen min ligger nok mest i design av anlegg og interiør, men jeg setter også stor pris på en sprek bil som kan vekke litt oppsikt. Jeg elsker et røft utseende og masse fart, drømmebilen er ganske nærme en R8, men jeg har ennå ikke lagt min elsk på noen spesiell bil, jeg bare vet det når jeg ser den!

Når jeg var yngre og bodde hjemme så jeg alltid på pimp my ride, #garasjen, #broom, #autofil og andre programmer som hadde med bilfiks og fart å gjøre, der satt vi, jeg og pappa og av og til brødrene mine. Jeg bare elsket å se hva de kunne gjøre med et gammelt vrak, den totale forvandlingen når teamet i pimp my ride satte igang, det var egentlig litt magisk på mange måter!

Selv om jeg synes det er trist at jeg på grunn av synet mitt ikke kan få gleden av å kjøre, så har jeg aldri latt det stå i veien for at jeg skal få leve ut interessen min, når jeg var 15 år fikk jeg meg en kjæreste ?en ekte råner? å der startet min vei mot rånerlivet, jeg levde rett og slett på å henge rundt på verksteder og streetmeet, i senere tid har jeg hatt to verv som distriktsleder i råneklubber og har akkurat startet på mitt tredje verv her i Buskerud i en stadig voksende og god gjeng.

For meg er det ikke bare bil det sksl stå på, like viktig er trivsel og et godt miljø, alle skal føle seg inkludert og akseptert, vi er mange som deler samme interesse.

Så hva er konklusjonen? Er ikke bilintereseen ment for meg?

Jeg mener at, hvis man brenner for noe, så gå for det!  Jeg har møtt så mye motstand fra både nære og fjerne, fordi det ikke er så lett for andre som ikke har denne interessen å forstå, hvorfor jeg som ser så dårlig skal absolutt holde på med dette, men jeg brenner virkelig for dette.


Et av de første bildene av Tigraen som jeg eide 




All in Pink 


Kenwood anlegg 

 

Også noen bilder av pappas biler 


Røssholstranda sommern 2016 





Og til slutt et bilde av mammas prosjekt 



 

Takk for meg ❤

 

#bil #motor #bilinteressert #gatebil #amcar 

En klisjé av en post

Hei, håper alle har det bra? Det har hvertfall jeg!

I dag følte jeg at dette bildet med denne teksten passet veldig godt.



Jeg ble ikke sjokkert, fordi jeg har forventet noe slikt som dette.

Så.

her kommer altså en liten klisjé post! Vi alle har sikkert opplevd dette en eller annen gang! Å ja, da snakker jeg selvsagt om den sjalu nye kjæresten til exen!! Den exen din har ventet på" hele livet sitt". Og alt det der.

Tro meg når jeg sier at jeg faktisk ble oppriktig glad på hans vegne, når de traff hverandre, de er et helt nydelig par, å det står jeg for!

Jeg og exen min har hatt en god og vennlig tone hele veien, noen fartsdumper var det jo, men alt over en god tone, vi prøvde å holde kontakten i begynnelsen, men vi var opptatt med hvert vårt, men når vi snakket var vi alltid hyggelige med hverandre.

Så får jeg høre at han har funnet tonen med ei bekjent jente, "oi, wow, så bra!" tenkte jeg, det var jo veldig trivelig at han fant henne, fordi hun er jo ei super jente.

Det som ikke er så supert er at jeg nylig oppdaget at min kjære ex og venn? har blokkert meg på Facebook.

Ja vel? Tenkte jeg, mens jeg vred hodet i alle mulige vinkler for å forstå hvorfor, og hva i alle dager jeg hadde gjort for noe?

Ja, det er klisjé å utnevne meg selv som uskyldig, men jeg har virkelig ikke gjort noe! Det kan tenkes at disse to, dette kjæresteparet mener eller føler at jeg har gjort noe, ikke vet jeg og det fikk jeg heller ingen svar på..

Men det er trist at et vennskap skal rives i stykker, selv om jeg kan forstå hennes tanker i sjalusiens navn! Men de har hverandre og jeg har min Andreas? vi er voksne folk alle sammen, så dette burde egentlig gått helt knirkefritt. Men den gang ei!

Men jeg har bestemt nå en gang for alle at jeg har ingen planer om å bruke mer tid på mennesker som rett og slett ikke fortjener det.

Ikke at disse to er dårlige mennesker på noen måte, men det finnes bedre måter å ordne ting på. 




 

50 kroner for å banke meg opp

Når livet ditt totalt slutter å gi mening, når det mørke i hjertet endelig slipper ut i alle retninger, både vondt og godt på en gang. Da har du nådd toppen av et følelsesregister du ikke engang ante at du hadde.

Jeg var rundt 11-12 år gammel når denne følelsen slo meg rett i bakken bokstavelig talt, å det var første gang jeg fortalte noen at jeg ønsket å ta mitt eget liv.  

?Hun sa han skulle få 50 kroner hvis han banket meg opp?

Jeg var på skolen, å jeg hadde en god dag, fordi jeg hadde nytt olaskjørt og en fin rosa genser som jeg hadde fått av mamma helgen i forveien, og jeg følte meg veldig fin.

Friminuttet kom og alle gikk ut, som vanlig gikk jeg sist, litt i skjul for resten av klassen. Småsnakket med noen av jentene i paralellklassen, så begynte jeg å diskutere litt med ei annen jente i min egen klasse, jeg husker ikke akkurat hva som skjedde, men vi begynte hvertfall å krangle, så vi gikk fra hverandre. ?akkurat dette var ikke uvanlig mellom meg og denne jenta?

Så ringte det inn til neste time, jeg gikk litt sakte for å unngå den verste trengselen ved døra. Det var sånn på min gamle skole at dørene til klasserommene var låst inntil læreren kom, å det var varierende tider hvorvidt læreren fant det for godt å innfinne seg, det ble ofte bråk i korridorene når så mange elever trenger seg frem. Men plutselig ble det veldig stille rundt meg, så hørte jeg ?du får 50 kroner hvis du gjør det?. Og rundt om kring spredte oppmuntrende kommentarer seg, og helt uten forvarsel var det noen som tok tak i meg, og med full kraft slang meg i bakken. Jeg var ikke stor på den tiden, veide veldig lite å var en enkel match. Akkurat da dette skjedde kom en lærer, (heldigvis for meg) som så opptrinnet og stanset det.

Det slo pusten ut av meg både fysisk og mentalt, når det gikk opp for meg at denne gutten, som jeg ikke hadde noen konflikt med, rett og slett hadde kastet seg over meg for en 50 lapp. Akkurat da, var det noe inne i meg som gikk helt i stykker, jeg visste alltid at jeg ikke var særlig populær, men å gå til fysisk angrep på en klassekamerat for 50 kroner.  

Jeg følte meg helt tom og verdiløs.

Etter hendelsen måtte jeg og denne gutten ut å prate med kontaktlæreren, hun spurte hva som hadde skjedd, men jeg fikk ikke frem et eneste ord, jeg bare satt der, med det nye olaskjørtet og den fine rosa genseren min, og var tom inn i meg.

Hun spør han, hvorfor han hadde flydd på meg, og svaret hans gjør fremdeles vondt og tenke på, han sa at han fikk 50 kroner for å gjøre det, fordi ingen likte meg, dette sa han når jeg satt der og læreren hørte på. Det bristet helt og noe knuste i meg, jeg så på han og på læreren med tårer i øynene og ropte ut ?er du klar over at jeg vil dø, jeg vil ta livet av meg på grunn av deg og de andre her!?. Etter dette var stillheten nesten til å kjenne på. Han ble sendt inn igjen, ikke et ord sa han, han var tom i blikket og bare så på meg før han snudde og gikk inn døra til resten av klassen.

Jag tror ikke kontaktlæreren på det tidspunktet visste helt hva hun skulle si eller gjøre, jeg ble hvertfall sittende i gangen resten av den timen, alene og overlatt til mine egne dystre følelser.

Viktigheten av tilstedeværelse fra lærere og andre voksne er så enorm stor. Og jeg fikk nok aldri nok hjelp eller støtte fra denne skolen, å jeg har slitt mye etter 7 år med hendelser som dette. psykisk helse er like aktuelt hos barn som hos voksne, og jeg mener at det er avgjørende at lærer og andre som skal jobbe med barn og unge har kunnskap om dette. Ikke gjør en allerede tøff hverdag enda vanskeligere for de som allerede sliter.

Nå når jeg selv jobber i barnehage ser jeg hvor viktig det er å være der det skjer, å være tilstede hos barna, det er vår jobb og skape gode holdninger og kanskje en dag blir det slutt på mobbing, men vi må alle jobbe mot samme mål.


Jeg håper du brukte 50 lappen på noe fornuftig. 

#skole #ung #psykiskhelse #trygghet 

 

Kjører spørsmålsrunde ❤

Hei igjen, nå har jeg tenkt til å gjøre noe jeg egentlig synes er litt skummelt! Men jeg hopper ut i det med begge bena!  grunnen til at jeg synes det er litt skummelt er fordi jeg ikke vet hva andre vil vite om meg 😜 Jeg skal prøve å svare så godt jeg kan her! Så hvis du har noen spørsmål til meg, så legg gjerne igjen en kommentar, så samler jeg opp alle spm i et nytt innlegg ❤ 

God kveld 😘

Du er luft, når du er med kjæresten din!

Hei alle sammen ❤ håper dere har det bra? 😊

Hva er det som gjør at enkelte mennesker bare må ytre sine negative holdninger og meninger til og om andre? Jeg mener, får denne type mennesker en form for stimuli eller noe av å snakke nedlatende om andre? For en liten tid tilbake var jeg og kjæresten ute for å hygge oss, det var utrolig koselig, vi hadde det veldig bra. Så ser jeg en bekjent venninne gå komme gående, så jeg ser opp å smiler,  og akkurat i det jeg åpner munnen for å si hei, strener hun elegant forbi... Ja vel tenkte jeg, du så meg nok ikke, jaja... Men dette gjentar seg to til tre ganger, så tilslutt gir jeg opp kontaktforsøket mitt og hygger meg videre. 

Litt senere må jeg ta meg en tur ut etter litt luft, da noen uheldigvis åpent en boks med nøtter, så i det jeg går ut, hører jeg navnet mitt bli ropt, og hvem andre enn denne bekjente er det ikke som står der, så jeg går bort, smiler å forteller le'ende at jeg hadde prøvd å få kontakt uten hell og det er da det skjer.. Jeg kjenner raseriet i kroppen ennå! Hun lirer av seg at "nei jeg har nok ikke sett deg, fordi du er vel med Andreas"..  Å det er ikke første gangen jeg får slengt det der i fjeset.. Jeg bare fatter ikke hvorfor enkelte mennesker har et så stort behov for å presse disse meningene sine på meg gang etter gang, jeg fikk det med meg første gangen liksom... Og jeg verken trenger eller vil høre det hele tiden. 

Det er helt greit for meg at ikke alle går overens å alt det der, men jeg går da ikke bort til mine venner å sier "hei, når du er med kjæresten din, blir du luft for meg". Man får faktisk prøve å ta seg litt sammen når man er kommet i en viss alder. 



 

Om Meg & Til Meg

Jeg Heter Veronika Sofie Bakken, jeg er født i 1994 og jeg kommer fra Hønefoss som ligger i Ringerike Kommune. Jeg er barn-og ungdomsarbeider og har hatt min læretid i Hønefoss Barnehage.
 Jeg har: vg1- Helse og oppvekst og vg2- barn- og ungdomsarbeiderfaget.

Jeg er veldig glad i å skrive og kunne ytre meningene mine om det som engasjerer meg,
og ikke redd for å ta en konstruktiv diskusjon. 
Jeg har hatt blogg tidligere, men bestemte meg for å starte opp igjen, da jeg har et indre behov for å uttrykke meg, jeg skriver om det som opptar og engasjerer meg, så dette blir en noe personlig blogg. Jeg er født sterkt svaksynt, noe som gir meg ekstra utfordringer i jobb og hverdag, men jeg har aldri latt dette stoppe meg fra å gjøre det jeg har lyst til. For meg handler det om og ikke la det bli en belastning og det å kunne finne løsninger og ikke begrensninger.
Ellers er jeg ei jente med mye stå på vilje og ben i nesa.

 


 

Kontakt meg gjerne på mail hvis du skulle ha behov for dette

E-post: veronikabakken@live.no 
Facebook Veronika Sofie Bakken 

Innlegget som skapte reaksjoner og 1300 sidevisninger

For ca en uke siden la jeg ut et innlegg som skulle vise seg i skape reakjsoner, både på positiv og negativ front, innlegget som du finner HER, ga meg 1.300 sidevisninger og mange tilbakemeldinger. Mange av tilbakemeldingene gikk ut på hvorfor jeg valgte å dele det, jeg fikk noen, eller en del kommentarer på mitt behov for oppmerksomhet og den samme gamle regla som alle opplever.

Det jeg hadde tenkt til å gjøre nå er å si noe om hvorfor jeg valgte å skrive det innlegget, å hvorfor jeg valgte å dele det. Det startet egentlig med at jeg og Andreas satt hjemme her en kveld og snakket om alle de usaklige bloggene rundt om, ikke missforstå, jeg synes at blogger generelt er interresasant og det er beundringsverdig hvordan enkelte mennesker velger å dele av livet sitt med offentligheten. Andreas fortalte meg om bloggen han startet tre måneder etter at han kom ut, den finner dere HER. Jeg har en stund nå snakket om å starte opp igjen bloggen min, men følte at jeg mangler innhold, følte meg vel egentlig ikke spennende nok? Sikkert mange som kjenner den følelsen. Det var vel egentlig Andreas som satte meg på tanken om dette innlegget. Vi, kanskje mest jeg, har blitt møtt med en del fordommer og spørsmål etter at forholdet ble kjent, å jeg hadde behov for å sette et standpunkt. 

Innlegget handler ikke om å fortelle Andreas sin historie, eller å fortelle at han er den han er. Det handler mer om å vise at vi har det bra til tross for hva mange tror. Det handler om å vise at uansett hva man har gjort i fortida, så er det fortid og man har alltid mulighet til å gjøre det anderledes i fremtiden.

Oppmerksomhetssyk er du!

Jeg fikk som sagt også en del kommentarer på behovet mitt for å bli sett, å den regla der.
Men ærlig talt, hvem er det som blogger, som ikke vil ha lesere? Selvsagt delte jeg innlegget for å skape reaksjoner og det kan jeg med hånda på hjertet si at jeg klarte. Med 1.300 sidevisninger på få timer og et kommentarfelt på Facebook som ikke stod stille et øyeblikk, kom reaksjonene på løpende bånd.

Det som kanskje overrasker meg mest er, hvor mange som ikke en gang leser innlegget før de kommenterer et eller annet negativt, men disse er vel kommet for å bli i offentligheten?
Jeg er også veldig takknemlig for alle de positive tilbakemeldingene jeg har fått, det gir meg gnisten til å fortsette med det jeg liker. Jeg har alltid likt å skrive, jeg har alltid likt og engasjere, å i denne runden klarte jeg virkelig det. 

 

#oppmerksomhet #facebook #kommentar 

Jeg blir sint på meg selv

Fra den dagen, hvor jeg vurderte å åpne bloggen igjen, bestemte jeg meg for at, om jeg skulle det, skulle det bli en pur ærlig og direkte blogg! en #nofilter blogg med andre ord. Jeg skal prøve så godt jeg kan å holde det løfte, mest for meg selv, men også for dere som leser, jeg vil ikke legge skjul på noe av livet mitt, så langt det lar seg gjøre, så lenge det ikke strider mot noen lover å diverse... Vet aldri hvem som leser disse bloggene våre. ... Først skal jeg være ærlig å si at mye av min inspirasjon har jeg fått fra blandt andre "MammatilMichelle og Sophie Elise," selv om min intensjon ikke er å lage en "sånn type" blogg. De blogger også om sine liv, som virkelig har vært utrolig spennende å følge med på :D !!. Disse damene/jentene, (vil ikke se på meg selv som "dame" helt ennå), er jo på min egen alder, å jeg må innrømme at jeg har fulgt bloggene deres fra start av, ikke like mye og ofte hver gang, men jeg har alltid en viss peiling på hva de holder på med. Jeg tror vi nordmenn, eller egentlig generelt mennesker i dag er mye mer opptatt av andres liv, å jeg tror vi har blitt mer opptatt av å vise frem våre egne liv også (Sosiale medier er kommet for å bli)

Men over til poenget..

Som jeg skrev vil jeg at dette skal være en ærlig blogg, hvor alle kan kjenne seg igjen i noe, om ikke alt, men i hvert fall en brøkdel av det, jeg har et "ganske normalt" liv, uten noe veldig så spesielle hendelser akkurat. Jeg kan starte med å si at, jeg har sterkt nedsatt syn, noe som gir meg "en del" utfordringer i hverdag og jobb. Det skal sies at de aller fleste rundt meg i dag, glemmer det litt bort, jeg er ikke annerledes enn alle andre, jeg bare ser ikke så godt.

Man kan vel si at det har vært en stor årsak til hvorfor jeg ble så utrolig mye mobbet og utestengt i barndommen, selv om dette selvsagt ikke er noe jeg kan noe for, eller kan gjøre noe med. Per i dag finnes det ingen operasjon eller kur om du vill, som kan gjøre noe med dette. Det er rett og slett noe jeg må leve med. (Det er noe jeg har lært å leve med) For det har seg visst sånn at "barn" i den alderen ikke forstår konsukvensene av å mobbe-utestenge-fryse ut-behandle noen som luft- osv osv. Og det er helt sant, barn tenker "her og nå" barn er ubevisst selvopptatte (og helt fantastiske mennesker <3) De er ærlige å sier ting som de er. Men du kommer til en viss alder, der du vet forskjellen på rett og galt. (De fleste gjør hvert fall det) 

Ellers er jeg en helt normal person, jeg engasjerer meg i ting som jeg er opptatt av, har mange meninger, å jeg tror på det beste i folk. Så det var litt veldig kort om meg.

Så over til hvorfor jeg egentlig startet dette innlegget!

Noen gang kjent hjertet banke så fort og så hardt, at du tror det er på vei ut av kroppen? Kjent adrenalinet pumpe og bruse rett under huden, blitt kortpustet og rett og slett helt tom i hodet?
Det har HVERT FALL jeg. Akkurat nå, har jeg tusen følelser og tanker inn i meg etter tomheten, jeg er, "sint, såret, skuffet, lei meg, lettet, entusiastisk, glad, redd", ja egentlig alt på en gang.
Er det en form for panikkangst jeg føler på her, jeg velger å tro det, slik at det er lettere å sette ord på det jeg føler nå. Jeg sitter her etter en gråte tirade, etter å ha skjelt ut kjæresten min "Ja, det er forferdelig! og det er utrolig synd på han!." synd på han som holder ut hver gang jeg blir sånn som dette. Det går fort over, men det er tøft når det står på, og for hva da, en bagatell?
Vi har i noen uker nå, planlagt en fest, håpet at så mange som mulig skulle komme, i anledning av at bandet til en gammel skolekamerat skulle spille på en av barene i byen her. Det som skjer er at Andreas kommer inn døra, etter at jeg har holdt på å rydde å vaske hele leiligheten i over fire timer, for at det skulle se ålreit ut her i helga. Han forteller at han dessverre blir nødt til å jobbe et par timer den kvelden vi skulle holde fest.
        Jeg er utrolig sliten og trøtt etter en lang fredag på jobb, handling med mamma, så denne ryddinga da. Jeg kjenner at hjerte slår og blodet koker, jeg stopper opp i det jeg gjør, å snur meg mot han, tårene presser bak øynene, jeg vil ikke gråte, men stemmen brister, så jeg reagerer med sinne og frustrasjon, selvfølgelig. Selv om jeg bare ble redd, så utrolig redd.
Jeg er nemmelig livredd for "folk", ikke folk i seg selv, men jeg er redd for å treffe folk alene, uten noen å støtte meg på. Jeg vet ikke hva det er, men det er en redsel som bare strømmer gjennom kroppen min og paralyserer meg og gjør meg til et nervevrak av et menneske. 
Jeg var aldri sint på Andreas, nå har jeg endelig fått forklart det da. Men jeg ble redd rett og slett, denne angsten som bare sniker seg inn i meg og setter meg helt ut av spill.

Jeg er skuffet over meg selv og min reaksjonsevne, å jeg må jobbe med dette forferdelige. Så jeg sitter her da og drukner sorgene mine i en colaflaske, mens jeg reflekterer over livet da. og sitter å tenker på om jeg takler kvelden i morgen, eller om jeg feiger ut og avlyser. Jeg har følelse på at det kommer til å gå fint, etter å ha tenkt over saken. Men denne angsten sitter i, å den sitter godt.

Håper virkelig at jeg ikke er alene i verden om å ha det sånn. 

Usikker fremtid for barna våre

Nå sitter jeg her å tenker gjennom dagen min, i dag har det vært en veldig bra dag, å det er ikke alltid jeg har disse dagene, dager med overskudd og entusiasme, men i dag er dagen. Jeg har tenkt litt på hva det er jeg skal bruke bloggen min til? Å for å være ærlig, så vet jeg det ennå ikke helt. Jeg er en person som tenker og reflekterer veldig mye, å jeg tenker, kanskje det er den veien jeg skal gå med dette? Skrive inlegg hvor alle "du som er der ute", kan kjenne seg igjen i, noe vi alle kan relatere oss til? 

Jeg har vært på jobb i dag, i en lokal barnehage hvor jeg er lærekandidat på siste året. Til sammen har jeg vel straks jobbet der i fire år? Tiden går utrolig fort! Men hva man opplever da, i en barnehaghverdag! Det er utrolig å se ungene som knapt kunne gå da jeg begynte, å nå? Størst i kullet, reflekterte og nysgjerrige som bare det! 

Men hvem er egentlig disse små menneskene? De her bråkete, gærne ungene vi alle lærer å bli glad i? Jo, de er deg, de er meg, de er oss alle da vi selv var nysgjerrig og ikke eide bekymringer, da vi tankeløst kunne løpe rundt i ring å elske det! Da vi kunne elske de små tingene, og da det verste som skjedde, var om kameraten din fikk en sjokoladebit større enn din, eller når isen gikk i bakken, å vi ikke fikk ny? Vi alle husker denne tiden.

Jeg skal ikke legge skjul på alle de barna som ikke hadde dette, de barna som måtte ta ansvar i en alder av 5 år, eller de barna som hadde foreldre som ikke klarte å være foreldre, eller barna som ikke hadde noen foreldre, vi skal ikke glemme disse barna!  Der har samfunnet en jobb og gjøre!

Barna våre som vi alle har et ansvar for, det er morgendagens ledere og arbeidere, det er de som skal leve og drive verden videre! Dette var aldri en tanke da jeg var liten, å jeg tør vedde på at ikke så veldig mange barn tenker på akkurat det. Dette vet jeg fordi slike ting skal ikke ungene våre behøve å tenke på, det er vår jobb å legge til rette for at barna har en verden og et samfunn å drive etter oss.

Det er våre verdier og holdninger barna tar med seg inn i voksenlivet. (Eplet faller ikke langt fra stammen) er faktisk relativt. Mange voksne, unge som gamle, må begynne å tenke over hvordan man skal behandle hverandre. Det vi gjør i dag, har en påvirkning på morgendagen. 

Jeg satt en gang i et møte på jobben, hvor alle assistenter og leder for barnehagen var, møte handlet om arbeidsmiljøet, som noen opplevde dårlig på det tidspunktet. Å jeg da, kjenner det koker skikkelig, så for første gang på denne arbeidsplassen rekker jeg hånda i været for å ta ordet, i korte trekk sa jeg noe sånt som "kommunikasjon er viktig for et godt miljø, å her opplever jeg at kommunikasjonen fungerer utrolig dårlig, hvem er vi til å lære barna om hvordan man skal behandle hverandre, når vi som ansatte ikke en gang klarer det?" å der la tausheten seg for en stakket stund. Å det skal dere vite, jeg var fersk og yngst på den arbeidsplassen, så det der var faen så skummelt.. Men det gikk jo bra.

Tenk litt på hva du gir barna dine, om du har eller får, så er gode verdier og holdninger gull verdt for de nye håpefulle.

 

#barn #samfunn #barnehage #tanker 

 

Les mer i arkivet » April 2018 » Mars 2018 » Januar 2018